www.meldal.no

Ann Kristin og John-Ivar Landstad bor innerst i Nyanlegget på Bjørnli, med skogen og naturen tett innpå seg. Da vi besøkte dem, langfredag, lå snøhaugene fortsatt høyt oppetter veggene. 10-åringen i huset, Abdullahi, har ikke noe imot snøen, og deltar ofte på klubbrenn, men driver ikke aktivt innen noen idrett - det tillater ikke helsa hans.

-Vi tror det er bedre å puste i frisk luft både sommer og vinter, sier Ann Kristin og John-Ivar som er fosterforeldre for Abdullahi.

"-Vi var jo ganske hysteriske da vi fikk vite at Koronaviruset spredde seg i Norge, og myndighetene stengte det meste i samfunnet. Men så var vi på sykehuset, de klarte å berolige oss, og nå har vi innfunnet oss med at dette er noe vi må leve med."

Har vært hos flere spesialister på lungesykdom

-Abdullahi har lungesykdommen bronkiektasier, astma og en feil på spiserøret som gjør at væske kommer over i lungene. De begynte med utredning da han bodde i beredskapshjem nordafor, og diagnosen fikk han da han kom til oss for seks år siden. Da var han fem år gammel. 

-For å holde i sjakk lungesykdommene er det endel medisinering hver dag, men han har blitt mer selvstendig etterhvert og tar astmamedisin og tabletter selv. Så er det cpac-maskin to-tre ganger per dag - mye handler om å fjerne slim fra lungene. For å unngå at væske siver inn i lungene, tilsetter vi fortykningsmiddel i det han skal drikke. Det hjelper, selv om det ikke alltid er like populært i forhold til vanlig drikke, derfor er det viktig at vi følger med på hva han inntar.

10-åringen blir fort andpusten og har 50% lungekapasitet på en god dag. Han har også vært nede i 19% lungekapasitet, forteller fosterforeldrene.

-I vinterferien var han skikkelig dårlig med influensa. Vi har en avtale med lege om å komme straks han blir forkjølet, så vi fikk raskt medisinsk behandling og han ble frisk i løpet av noen dager.

Fysioterapeut Marte Einum Syrstad tok straks i bruk smittevernutstyr da Koronaskrisen oppsto i Norge. Hun har også fått spesialopplæring via skype for bedre “slimmobilisering” når hun behandler Abdullahi  hjemme. Han har også en egen assistent på skolen som er veldig flink og det er Ingunn Brandås Uv.  (Foto: Privat)

-Vi har god kontakt med St. Olavs Hospital og er heldige som bor i nærheten, og bare kan ringe når det er noe.

-På sykehuset i byen sier de ofte at vi er heldige som bor i en kommune som gir hjemmebehandling så Abdullahi kan gå på skolen. Hjemmesykepleien kommer tre-fire ganger i året og gir ham antibiotikakur via en “ballong” med antibiotika som festes til en "knapp" som sitter konstant på brystet. Så kommer de på kvelden og setter de siste dosene. Antibiotikakuren varer i to uker. Vi er heldige som slipper å reise til byen for å ta denne behandlingen, da Abdullahi unngår å gå glipp av undervisningen, sier Ann Kristn og kan ikke få sagt ofte nok hvor takknemlige de er for den oppfølgningen de får av helsevesenet. -Når vi er så heldige at vi bor her vi bor, må jeg si at jeg har ikke følt meg utrygg én dag med den gode oppfølgingen vi får.

Savner skole og venner

Etter at restriksjoner ble innført i forbindelse med Korona-pandemien, har vi hele tiden hatt kontakt med én familie i gata. De har to barn som er 15 og åtte år, som Abdullahi kan leke med.

-Jeg savner skolen og vennene, men har hatt nettundervisning på skype med lærerne og de andre elevene. Vi har fått undervisning i alle fag, og gymnastikk har vi hatt hjemme sammen med de voksne i familien med tur, skitur, lage snømann, hive poser i en bøtte og snøballkrig. Så har jeg gym med fysioterapeut Marte to ganger per uke, forteller Abdullahi, som syns det er helt ok å snakke om det som skjer i samfunnet og seg selv. Det er ennå ikke bestemt om han skal begynne på skolen når det åpner igjen.

-Alt ble svart

-Vi var jo ganske hysteriske da vi fikk vite at Koronaviruset spredde seg i Norge, og myndighetene stengte det meste i samfunnet. Alt ble svart og jeg ble helt tom, sier Ann Kristin. Jeg satt og sippa hele helga. Så begynte telefonen å ringe, mange spurte hvordan det gikk med oss og vi svarte stort sett takk bare bra, men etterpå har vi forstått at dette handlet om oss - folk viste omsorg og var bekymret for oss - det varmet. Så var vi på sykehuset, de klarte å berolige oss, og nå har vi innfunnet oss med at dette er noe vi må leve med.

Og med hele det profesjonelle støtteapparat fra det offentlige, falt alt plutselig på plass. Nå er vi trygg, og må bare leve med situasjonen. Vi var mye på telefon de dagene og er svært takknemlig for den hjelpen og støtten vi har fått. 

Så har vi søkt Gjensidigestiftelsen, og blitt lovet en AVI robot som kan “ta plassen” til Abdullahi når han er borte fra skolen, det skal bli veldig spennende. Roboten er som en stor telefon som lærerne og elevene kan snakke til og Abdullahi hører hva som blir sagt, og kan svare som om han skulle være tilstede. Roboten har høyttaler og mikrofon. Det er sagt at den skal komme 1. mai. 

Den kommer til å bli nyttig når han skal opereres i høst. Han skal få satt inn en “peg” som man kan gi mat og drikke gjennom. Han har ofte dårlig matlyst når han er dårlig, og så er det ikke alltid like godt når drikken er som en grøt på grunn av stivelsen vi tilsetter.

Bildet er tatt langfredag

 

-Abdullahi har beriket livet vårt 1000 ganger, han er kjempeherlig og jeg ville ikke vært dette foruten, sier Ann Kristin entusiastisk.

Nå det er bestemt at han skal bo her. Barnevernet har konkludert med at det er best for han, og at han har det godt her hos oss.

Tekst og foto: Hilde Stina Elshaug