- Jeg er for nysgjerrig til å dø riktig ennå

Magnhild Steigedal har levd et langt og strevsomt liv. Men humøret har hun fremdeles!

Magnhild Steigedal rundet nylig 100 år. Om hun synes hun har levd lenge nok? Jo, iblant synes hun egentlig det. Men det var denne nysgjerrigheta, da …

 


29.06.2021 - Anne Mari Svinsaas
Kategori: Jubileum

Hun smiler, den gamle damen i stolen ved vinduet. Når jeg tar av munnbindet, smiler hun enda bredere. – Åja, det e du, ja! Dotter hass Ingvald Svinsaas! Han kjent æ – det gjor all på Løkken!

Rommet til Magnhild bugner av blomster, og hun gleder seg over å se på dem. Til og med ordføreren i Orkland kom med blomsterhilsen, og det synes hun var veldig hyggelig. Det manglet ikke på godord og varme hilsener da hun ble feiret på Bergmannskros sist søndag.

- Men strengt tatt så er det jo ingen prestasjon å bli 100 år, da. Jeg har vært heldig. Frisk har jeg vært stort sett hele livet, og det hjelper å være så «rang» som jeg er, sier hun og ler.

- Hender det du synes at du har levd lenge nok?

- Åja, det hender jo det. Du vet, 100 år er fryktelig lang tid. Men så er det sånn med meg at jeg er så nysgjerrig. Jeg vil gjerne leve enda litt lenger for å se hva som skjer i verden.

Hun ler igjen, det er godt humør i Magnhild. Kanskje har også humøret vært med og brakt henne dit hun er; til milepælen 100 års levd liv.

Magnhild Steigdal 3

Hun er en staselig dame, Magnhild Steigedal.

Ti søsken

Hun ble født på Moen gård i Elvadalen. Faren John Ree var bestyrer der, og mor Ingeborg fikk en stadig større familie å ta seg av. Tvillingene Johanna og Inga var eldst, så kom Anne, som døde bare seks år gammel. Videre kom de til verden som perler på ei snor; Anna, Olav, Ole, Anne, Magnhild, Einar og Magnar.

- Vi arbeidet fra vi var småunger, alle sammen. Det var alltid noe å gjøre på en stor gård, og selv om det var Verket som eide gården, hadde vi det godt mens vi bodde der. Vi ungene hadde hver vår ku som vi stelte spesielt med, og det var så trivelig å stelle akkurat «kua mi» …

Da Magnhild var 12 år gammel, måtte familien flytte fra gården fordi far var blitt alvorlig kreftsjuk og ikke kunne arbeide lenger. Den nye bestyreren og kona hans var snille, husker Magnhild. Hun fikk arbeid både som barnevakt og gjeter hos dem.

-        Da far ble sjuk, ble det vanskelig for mor. Vi bodde på Bjørnli, og vi ungene var alltid på jakt etter arbeid som ga oss kost og losji eller penger. Jeg passet barna i Granmo’n hver sommer fra jeg var 12 år. Da måtte jeg bo der slik at jeg kunne ordne med ungene fra de våknet om morgenen og til de la seg om kvelden. Jeg hadde maten, naturligvis. Og så fikk jeg 12 kroner måneden for barnepasset. Og da var det én mindre å skaffe mat til heime hos mor. Margit Granmo var et snilt menneske som passet på at jeg hadde det bra. Jeg fikk kjoler av henne som jeg sydde om til meg sjøl, husker jeg.

Magnhild Steigedal blir fjern i blikket. Det er som om hun ser for seg den jenta hun én gang var, i ei vanskelig tid for den store familien.

Magnhild Steigedal 2

Hun regner med regjeringsskifte til høsten. - Den som lever, får se, smiler hun.

Egen familie

– Alle vi ungene prøvde å tjene penger. Da jeg var konfirmert, tok jeg på meg onne-arbeid, fjøsstell, vasking. Alt som jeg kunne tjene noen slanter på. I onnene var jeg både ut-taus og inn-taus, så det var nok å holde på med. Jeg var sjelden sjuk, og om jeg kjente på noe, kom «rangskapen» fram. Jeg måtte være virkelig dårlig før jeg la meg nedpå. Men jeg ville så gjerne gå mer på skole – jeg trivdes så fryktelig godt når jeg fikk lære nye ting, forteller Magnhild.

Broren Ole fikk penger til middelskolen av en onkel. – Det var ikke mange av oss fattigunger som fikk en slik mulighet, det var helst forbeholdt dem «bortom bekken», det, sier hun.

Etter et arbeidsopphold i Nordland kom Magnhild Ree heim igjen til Løkken. Hun var blitt voksen og hadde kjæreste; Arne Steigedal fra Klevom på Å. De giftet seg i 1942, midt under krigen. Siden kom barna Inger og Åge. Den vesle familien bodde i kårstuggu på Segard Sten. – Det var en dårlig bolig, husker Magnhild. Hun var glad da de fikk leilighet i Brakkan på Løkken etter at Arne begynte å arbeide på Verket.

En lang alderdom

De bodde i Brakkan helt til Arne døde i 1988. Etter hvert flyttet Magnhild til omsorgsbolig i Løvby, og de siste årene har hun bodd på Meldal helsetun. I dag har Magnhild både barnebarn, oldebarn og til og med tippoldebarn.

Magnhild Steigedal er æresmedlem i Meldal Arbeiderparti. Hun har vært politisk bevisst og aktiv siden bror Ole begynte å snakke politikk ennå mens hun var ung kvinne. Både hun sjøl og brødrene Ola, Einar og Magnar ble aktive partimedlemmer. – Det handlet om rettferdighet, sier 100-åringen i dag. – Rettferdighet og likeverd. Det var det vi kjempet for. Jeg er glad for at jeg ble politisk «vekket» i ung alder. Det har gjort livet mitt mer innholdsrikt, mer meningsfylt.

- Hva tror du om valget til høsten?

- Hvordan det går med valget? Jo, det blir nok regjeringsskifte. Den som lever, får se, og jeg er jo som sagt så «rang» og nysgjerrig at jeg har tenkt å få det med meg, smiler 100 år gamle Magnhild Steigedal i det blomsterpynta rommet sitt på Meldal helsetun.

Annonser


Medlemmer