www.meldal.no

Etter å ha samlet på gamle hus som har stått for riving i en årrekke, var det en del å ta av, men hus og tømmer til en hel by hørtes svimlende mye ut.

En scenograf ser kun muligheter, og det var imponerende å høre hvordan islendingen så seg nytte i de husa og de materialene vi hadde i plasthallen og rundt omkring på omådet. Når vi attpåtil hadde en låve ”på rot” i Fannrem, en kårstuggu lagret under blikkplater ved farmen til en birøkter på Svorkmo, ble Kalli veldig interessert. Fannremslåven skulle brukes til 3 foskjellige bygninger, og måtte merkes deretter. Noen av husa skulle brukes som de var, andre egnet seg kun til kulisser. For å få best mulig utnyttelse av materialene, måtte mye reservetømmer halveres på langs. Det skulle lages både utvendig og innvendig miljø fordelt omkring i Kautokeino by 1852, og utnyttelsen ble best slik.

Det ble hektiske dager med å få oversikt over det som fantes, det gikk mang en mail med bilder ned til Tigerstaden. Filmprosjektet var ennå ikke fullfinansiert, så det skulle heller ikke koste all verden. Hele 6 trailerlass med gammelt tømmer ble hentet fra Storås og fraktet til Holmen leir ved Bardufoss, hvor filminnspillingen skulle finne sted. I februar 2006 var vi i Bardufoss på befaring, det var ønske om å flytte byen til den ekte Kautokeino etter at innspillingen var ferdig. Vi syntes det ble en for stor oppgave for oss, og avslo dette oppdraget. Grunnen til flyttingen var uoverensstemmelser mellom 2 leire, der den ene parten mente at hendelsen burde vært filmatisert i Kautokeino i stedet for i Holmen leir. Det var likevel imponerende å se hva de hadde klart å bygge med de materialene de hadde kjøpt av oss. Byen lignet svært på det de første tegningene viste, og at låven på Sugustad skulle bli til kirke var det vel ingen i vårt nærmiljø som kunne drømt om.

Film ble det, men også den dyreste spillefilmen som er spilt inn i Norge. Sjølve historien den er sann, men en skamplett som vi har visst lite om. Den tragiske hendelsen er ikke omtalt i noen av historiebøkene, men har preget lokalsamfunnet og den samiske minnebanken. Regissør Nils Gaup har brukt 7 år på prosjektet, der en gruppe religiøse samer gikk sine egne veier.

Filmen som hadde premiere ved filmfestivalen i Tromsø nå i januar, ble i hovedsak finansiert av en søkkrik dame fra Hammerfest. Totalkostnaden ble på 52 millioner kroner, og den er allerede sett av flere hundre tusen kinogjengere. Mari Boine, som opptrådte på Storåsfestivalen i fjor, har laget musikken.