www.meldal.no

Sammen med nesten 100 000 klimaaktivister gikk jeg på lørdag
i fredelig tog gjennom byen for å sette fokus på klimakonsekvensene og for
å presse de deltagende landene i konferansen til å framskynde en
bærekraftig avtale. Norsk media har glemt å skrive om de positive sidene
av demonstrasjonen og den lille prosentandelen av bøller blant aktivistene
har dessverre overskygget det virkelige målet med den 6 kilometer lange
marsjen.

Kina og Indiaer blant de landene i verden med absolutt høyest CO2-utslipp,
men de er også de to landene som har størst befolkning i verden, og selv
om utviklinga har gått framover de siste tiårene er stor fattigdom og lite
utdanningsmuligheter fortsatt et faktum. Det betyr at informasjonsstrømmen
går treigere og at befolkninga ikke får like mye kunnskap om
klimaforandringene og dets konsekvenser for jorda. Med en
befolkningstetthet på over 350 mennesker per km2 i India og 140 i Kina,
mens USA ligger på 31 og Norge rundt 15, har disse landene et helt annet
utgangspunkt enn oss når det gjelder å minske utslipp. Det er Europeere,
amerikaner og australiere som har to biler per husstand og kjører til jobb
hver dag, det er ”vi” som har kjøleskapet fullt av mat vi ikke rekker å
spise før det blir dårlig, klesskapet fullt av klær vi ikke rekker å
bruke, og huset fylt opp med gjenstander og møbler som gjør oss glade og
stolte. Ifølge tall fra Bellona er Norge verdens co2-versting, i juni i
år skrev Bergens Tidende at det i Bergen kommune slippes ut nesten like
mye CO2 som i hele Afghanistan hvert år.

En kan føle det er urettferdig at utviklingslandene skal få fraskrevet
ansvar i de stadig økende klimautslippene, men her er det snakk om
nasjoner som har vært under vestlig kolonistyrer og kontroll i store deler
av den tiden Europa og Nord-Amerika har brukt på å utvikle samfunnet til
det det er i dag, med et stort fokus på materielle goder og det vi i
vestlige øyne vil omtale som høy levestandard med elektrisitet og varme i
hvert hus. Jeg mener både India, Kina og Brasil som betydningsfulle u-land
burde jobbet hardere mot større mål for å begrense klimautslipp, men USA
og lille Norge har tross alt kommet lengre i utviklinga. Vi har større
ressurser både når det gjelder penger og kunnskap i miljøforvaltning og
kan ikke dermed ta det forgitt at vi skal ha lov til å være verstinger på
utslippsskalaen fordi det er sånn samfunnet fungerer, og at vi ikke kan
forandre levestandarden vår radikalt. For vi kan det! Verden må slutte å
fordele skyld, og heller komme til handling. Det er ikke sant at én
persons små handlinger i hverdagen ikke kan forandre verden! Å ha
klimaforandringenes konsekvenser i bakhodet i sine hverdagslige formål
koster ikke mye tid eller penger. Å sortere søppel, slå av lyset når man
går ut fra rommet, bruke kollektivtrafikk eller føttene når det er mulig,
minske papirbruk ved å betale regninger digitalt, bytt og lån i stedet for
å kjøpe. Det er hvert menneskes ansvar som verdensborger å ta tak i de små
men betydningsfulle ting.

Her i kalde nord merker vi ikke like mye til klimaforandringene, men det
er et faktum, bebodde øyer i elve- deltaene drukner når vannet stiger,
isbreer er dokumentert å ha trukket seg tilbake over 150 meter i året, 25
millioner mennesker har flyktet fra hjemmene sine på grunn av
klimaendringene. Dette er et problem som har vært i fokus i mange år, men
likevel har blitt feid under teppet på grunn av redsel og uvitenhet. Det
blir ikke et mindre problem av å la være å tenke på det. Sitat fra
Bangladesh’ statsminister: ”I noen land er klimaendringene en trussel mot
livsstilen, i andre er de en trussel mot liv!” Husk å bruk mindre
plastposer, bruk nedbrytbart papir når du pakker inn julegavene, og tenk
alternativt på hva du kjøper og gir bort. Kanskje er det flere enn du tror
som setter pris på å ”få” gaver til organisasjoner i stedet for materielle
gaver. Tross alt er det ikke det materielle som betyr mest i julehøytiden,
men samhold og tid til hverandre.

Magni