Langs vannkanten

Å vandre langs vannkanten er en fin opplevelse. Bølgene som slår mot land er avslappende å lytte til. Hvis sola i tillegg glimter til og lager et teppe av diamanter, ja da er man fortapt...

09.09.2008 - Wenche Rennan
Kategori: Arkiv

Det vises godt når vatn møte land.

På sensommeren og no i høsttida er det ekstra fint å sprade langs stranda. Fordi det er så mye fint å sjå, men mest av alt - det er folketomt og stille. Overfylte strender er no' herk. Sjøl ei blendende flott sydenstrand er egentlig ikke bare fin, det er ofte litt for, eller alt for mye folk der. Men det går på et vis fordi man ikke kjenner mengden med soltilbedere. Og fordi man holder ut mangt og mye for å få den etterlengta brunfargen. I alle fall gjør jeg det! For jeg syns det er fint å være brun jeg, så enkel (så kvit...type skommamjøk...) er jeg! Og no går vi inn i den mørke årstida, hvor noen fortsetter grillinga i solarium, mens Fruen venter med lengsel mot en ny sommer....

Når man legg vekk tanken på at strand betyr sol og bad, kan man oppleve strandlivet på en utrulig flott måte. Små bølger som suser inn mot sand og berg og lager små bobler. Den evige forflyttelsen av sand, der små, ubetydelige mengder vann lett kan fjerne store spor på få sekunder. Den konstante rullingen av skiftende strømninger gir et løfte om at tidene stadig endrer seg, det kommer alltid endringer. Ikke bare skjøre strå kan få fram sinnsstemninger, rullende bølger mot svaberg kan få sjøl den mest lystige av oss inn i tankenes innvikla nett. Det gjelder bare å sortere riktig, så kan man få stor nytte av en tur langs vasskanten.

Prøv gjerne å skli inn i bølgesuset med disse bildene, helt uten å bli våt på fotan....