www.meldal.no

I det samme huset i skogen er ei jente på snart ni år og en gutt som snart fyller seks veldig lei seg for at bestemor og bestefar skal reise. De bor i huset sammen med mamma Olga Ucinska og Lasse Hildre.

Julia og Emil koser seg med bestemor og bestefar.

- Da mamma og pappa skulle komme, dro Lasse og hentet dem på Værnes. Vi ventet og ventet. Så fikk vi beskjed om at de var på Vormstad, og vi skjønte at de ville komme snart. Til slutt klarte ikke Emil og Julia å vente lenger. De sprang ut uten sko, løp nesten til hovedveien og sto der og ventet til bestemor og bestefar endelig kom, forteller Olga Ucinska.

Sånn er det når besteforeldrene bor i Polen og barnebarna på Løkken. Da Anna Ucinska og Dariusz Ucinski kom til Løkken på ei ukes ferie nå nylig, var det mer enn to år siden sist de møtte Julia og Emil. Da pandemien kom, ble det helt umulig å reise mellom Polen og Norge, og kontakten med de norske barnebarna har siden vært begrenset til Skype og FaceTime.

- Det har vært veldig vanskelig. VI håpet hele tiden at Olga, Lasse og barna kunne komme; til sommeren i fjor, i høstferien, i jula, til påske og nå i sommer, men hver gang ble reisen avlyst på grunn av smittesituasjonen her i Norge eller i Polen, sier Anna. - Da sjansen kom nå, satte vi oss i bilen i Zielona Góra og kjørte til Gdansk. Derfra fløy vi til Trondheim, slik at vi slapp å mellomlande i Tyskland eller Nederland. De usikre faktorene måtte være så få som mulig. Og endelig kom vi til Løkken og traff datteren vår, Olga, Lasse, Emil og Julia. Det er fantastisk, synes bestefar Dariusz og bestemor Anna.

Glade over å være sammen! Fra venstre Olga, Anna, Julia, Emil og Dariusz.

Engelsk, polsk og norsk

Delvis snakker vi engelsk under intervjuet, delvis tolker Olga på polsk. Likevel flyter samtalen lett, og det er åpenbart at de to polske ferierende setter stor pris på å være tilbake på Løkken. – Jeg er virkelig imponert over hvor veldrevet og fint det lille museet er, og vi har nesten klippekort på Thamshavnbanen – vi tar alltid en tur når vi er her om sommeren, sier Dariusz Ucinski.

Også i år har de reist med det gamle passasjertoget på banen som passerer like forbi huset til Lasse og Olga. Sammen med barnebarna, naturligvis.

Et stort savn

- Vi merker godt på barna at det er lenge siden de har vært sammen med oss. Emil var bare to år og Julia seks da de besøkte oss sist. Det var i jula for to og et halvt år siden. Men den gangen snakket Julia godt polsk, og hun var sammen med polske venner. Kommunikasjonen var god. Nå er Julia mye mer sjenert. Hun forstår hva vi sier, men hun snakker veldig lite polsk selv. Og Emil var jo så liten sist han var hos oss, så han har aldri prøvd å snakke språket vårt. Nå må vi lære oss norsk i stedet, smiler Dariusz, og kona Anna nikker. – Jeg har lært litt norsk og skal lære mye mer, lover hun.

De trives godt på Løkken, Anna Ucinska og Dariusz Ucinski.

Lommetørkleet må fram når Anna tenker på avskjeden som kommer allerede onsdag. Trøsten er at pandemien går mot slutten og at det forhåpentligvis blir mulig for Lasse og Olga å reise med barna til Polen i høstferien.

- Vi ønsker jo å se vår norske familie så ofte som mulig, og spesielt er det viktig å ha jevnlig kontakt med barnebarna. De vokser så fort og forandrer seg hele tiden. V i savner dem alltid når vi er hjemme, eier Anna Ucinska og Dariusz Ucinski, snart på reisefot hjem til Zielona Góra i Polen.