www.meldal.no

Den idioten (les: undertegnede) som innbiller seg at turen rundt Hostovatnet og Ringavatnet er som en tur i parken, går på en smell.

Rundturen bød på lange, bratte bakker - stigninger og utforkjøringer vi ikke hadde sett for oss før vi stabla syklene på bilen og kjørte til rasteplassen ved Hostovatnet. Vi hadde i vårt enfold tenkt oss en lett tur med småbakker spredt gjennom hele løypa. 

Jada, særlig småbakker.

50 meter etter at vi tok av Hostoveien mot Vika (skiltet til Kyrksæterøra, oppmuntrende nok!) møtte vi en stigning av kategori "mördarbacken". Vi sleit oss opp på to hjul, men allerede her begynte vi å ane at vi hadde undervurdert turens krav til kondis og sykkelmuskulatur.

Så; flott utforkjøring ned mot Hostovatnets innklemte vik mot nord, men naturligvis klarte vi å seile forbi avkjørselen langs vatnet. Et øyeblikk var det like før vi så hemnværinger i det fjerne...

Nåja, vi sjekka kart og snudde, og her lå den trivelige veien helt stille nede ved vatnet - slik vi hadde innbilt oss at den skulle gjøre. Enn så lenge. Plutselig tårnet et ny mördarbacke opp foran oss, og det var bare å gire ned i lavest mulige gir igjen. Denne stigningen var lang. Og tung.

Til slutt var vi oppe, og Kusætra var passert. Utfor bar det igjen. Ei lita stund. Så kom forsynemeg enda en himmelstrebende bakke, og denne var enda lenger. Og enda tyngre. Her nektet undertegnedes lårmuskler å gi mer, så rytteren måtte rett og slett stige av sin stolte ganger og leie den opp... Nedtur.

Vel oppe denne gangen måtte depotene fylles. Akutt energimangel på turens høyeste punkt omtrent ved Gimsan... Vatn, kaffe og vår gode venn brødskiva med gudbrandsdalsost ble redningen, og etter fem minutter var humør og pågangsmot igjen på topp. Juhuu. Den å-så-spreke-sykkelrytteren kastet til og med fram forslag om at vi like gjerne kunne stikke en tur opp på Gjømshøgda med det samme, når vi nå først var på de kanter...

Heldigvis hadde reisefølget bevart en smule gangsyn, og vi holdt oss på veien. Etter en litt sugende stigning ved Ringen la vi inn tunggiret og passerte grendahuset i fin stil. En ung mann med barnevogn smilte bredt idet vi fauk forbi. Lurer på hvorfor...

En strategisk stopp ble lagt inn ved første antydning til stigning før Groeggvika. Viktig fotoshoot, må vite. Gjømshøgda tar seg fortreffelig ut fra denne vinkelen. Jaja, på'n igjen. Lett gir opp neste slake bakke, og så var det jammen straka veien til Hoston. 

14,94 kilometer, meldte tur-registratoren på telefonen da jeg slo den av på rasteplassen. En kjapp kaffekopp, kanelsnurr fra i går og perfekt utsikt over Hostovatnet avsluttet en fin tur. Men jaggu var det en tur som blottla en del feil og mangler ved en gammel skrott, det skal være sikkert. 

Det spørs om vi har vært litt lemfeldig med EU-kontrollene de siste ti åra. Eller femten, kanskje.

Trøste og bære.

Trivelig å ferdes langs gamle, men ukjente veier.

Og langs gamle veier finnes gamle hus. Noen av dem er forlatt for lenge siden. Mange føtter har tråkket inn og ut her.

Vi kunne vel like godt svippe oppom Gjømshøgda når vi nå var nesten på Gimsan likevel...?

Vakker utsikt over Vaula og Ringavatnet.

Strategisk fotopause (les: pustepause) like ved Groeggvika. Og utsikten mot Gjømshøgda er jo upåklagelig herfra, det kan ingen benekte.

Fra Hoston mot Gjømshøgda fortoner Hostovatnet og bygdene rundt seg som nesten overnaturlig vakkert. Og den uredde og tapre rytterens stolte ganger måtte selvfølgelig bli med - midt i idylllen.

Tekst og foto: AMS.