www.meldal.no

I løpet av formiddagen den 24. august 2005 ble livet hennes forandret. Den nye ungdomskoleklassen var på skogtur for å bli kjent, da hun fikk sitt første anfall og ble liggende på bakken. Etter hvert kom anfallene ofte og foreldrene ble tilkalt og det ble tur til Trondheim med sykebil. Etter en tur innom sykehuset, uten legesjekk eller informasjon ble de bare sendt hjem igjen. Det blir etter hvert en stor påkjenning å se jenta lide slik og føle at ingen hadde tid til å virkelig finne ut hva som feilte Britt Grete. Slik går ukene og månedene, men anfallene er ikke borte. Etter oppslag i avisa ST fikk Britt Grete tilbud om innleggelse med en gang til observasjon ved St. Olavs. Hun ble innlagt torsdag, fikk perm på fredag og la seg inn att søndag. Hun fikk beskjed om å ta med seg skolebøkene, hele uka skulle de ta prøver av henne. Men nei, mandag kl. 12.00 ble hun utskrevet! Etter nesten et år med harde krampeanfall fikk Britt Grete komme inn på SSE i Bærum for å få rett diagnose. Det var ferietid og travelt, men det ble tatt flere typer EEG og hun hadde masse ledninger på seg. Hun fikk ikke noen anfall, og det gjorde at det ikke var noen vits i undersøkelsene. Ingen kunne finne årsaken til anfallene som kom med jevne mellomrom, og opp til flere ganger for dagen.

Hun hadde gjennom det siste året fått flere forslag til diagnose på sine anfall; psykiske anfall, angst og epileptiske anfall.

Hele familien var engasjert, og etter hvert ble de redd når det kom telefon fra skolen eller folk som de visste Britt Grete var sammen med. Ikke rart det nesten tok knekken på de nærmeste. Britt Grete følte seg som en kasteball, aldri kunne hun gå noe sted alene og på sykehuset ble hun fort kastet ut igjen.

Da mora hennes ble syk og måtte opereres, var pappa mye på sykehuset. Da var bestemor Guri god å ty til, og hun var også mye hos kjæresten sin på Lo. Nå hadde Britt Grete mer eller mindre gitt opp å få en diagnose. Men bestemor sto på, hun var hos ostopat Geir Elvebakken og han fortalte om en kar han hadde studert sammen med. Han var en kjent professor som reiste rundt og holdt foredrag om psykologi, og jobbet ved Capriosenteret i Trondheim. Etter den første timen hos Tore Stiles forsto han at dette ikke dreide seg om psykologi. Tore hadde en kvinnelig kollega i London som hadde studert den formen for epilepsi som heter disosiativ epilepsi. Han tok kontakt med henne en gang i uka, også da hun var ved Capriosenteret. Disse to samarbeidet og tok det som en utfordring å finne ut hva som feilte jenta fra Storås. Britt Grete følte for første gang at her var det noen som virkelig var interessert i henne og sykdommen hennes. Dama fra London og professor Tore fant ganske fort ut hva som feilte Britt Grete. Familien gikk med på at han kunne ta tak i hennes form for epilepsi og i dag vet hun at en av fem har Disossiativ epilepsi. En del av hjernen faller ut av funksjon og Britt Grete har gått og lært seg å trene opp denne delen. Da vi tok en prat med henne i slutten av mai var det en måned siden hun fikk navn på sykdommen sin. Det siste halve året har hun kun hatt 5-6 anfall, og er glad for at hun etter 3 år har fått en diagnose. Til slutt vil Britt Grete gi en stor takk til familie, kjæresten og venner for den støtten hun har fått i en vanskelig tid.