www.meldal.no

Tyttebæra har i alle tider blitt spist av folk som ferdes i skog og mark. Mest brukt er den nok uansett som et tilbehør til kjøttkaker, men i folkemedisinen er bæret mer kjent som et middel ved feber, forkjølelse og halsvondt. Friske tyttebær innholder rikelig med benzosyre, og betydelige mengder salisylsyre. Innholdet av salisylsyre forklarer bruken ved feber og forkjølelse. Salisylsyren virker både febersenkende og smertestillende. Tyttebærsaft er derfor noe man kan ty til ved lettere febersykdommer med smerter, i tillegg gir det ekstra vesketilførsel som er viktig ved febersykdommer.

Innholdet av benzosyre forklarer bruken ved trøske og sår i munnhulen. Trøske er en soppinfeksjon som hemmes av benzosyre og tyttebærsaft. Bærene har derfor også god effekt ved infeksjoner i fordøyelsen, og ble i gamle dager også brukt ved lokale sårinfeksjoner.

Bladene i tyttebærplanten inneholder stoffer som virker kraftig desinfiserende i urinveiene. Disse stoffene, arbutin og acetylarbutin, virker desinfiserende i urinveiene hvis urinen gjøres lett basisk. For å gjøre det er det bare å ta bikarbonat, eller å spise bare frukt og grønnsaker i noen dager. Tyttebærbladene lager du lett te av. Denne er kraftig og godt desinfiserende, og vil ta knekken på de fleste urinveisinfeksjonene.

I likhet med blåbær innholder også tyttebæra antioksidanter. Som nevnt i artikkelen om blåbær, har dette stoffet en effekt mot aldringstegn, hjertesykdommer m.m. Innholdet av benzosyre, gjør også at tyttebæra er nærmest selvkonserverende. Bærene kan røres, evt. gis et lite oppkok, og legges i helt rene krukker eller glass. I gamle dager var det vanlig å lagre tyttebærene hele på krukker med litt vann over. Tyttebærene kan også røres direkte i krukken, og da bør det helles vann over for å unngå at det kommer luft til slik at bærene ødelegges.