www.meldal.no

Karin Hjulstad, som jobber ved førstelinjetjenesten i Meldal kommune innledet kvelden. Hun fortalte at de som søker et gratis kommunalt tilbud, kan få hjelp ganske fort. Karin som er psykriatisk sykepleier snakka mye om våre holdninger, relasjoner i behandlingsformen og nettverksarbeid, gjensidighet i samarbeidet og åpenhet. Henvendelsene har økt enormt de siste årene.

Kveldens foredragsholder, bonde Oddvar Pedersli fra Rindal, fortalte åpent sin historie om psykisk sykdom. Han stilte seg spørsmålet: ”Hvorfor er jeg villig til å åpne meg?” Håpet hans var at det kan hjelpe noen som kan komme i samme situasjon.

Kriseårene hans var i 1995 og -96, og hele familien ble rammet. Det starta med arbeidslysten som ble mindre og mindre. Han tok en tur til doktoren, men alt var bra. Han ville ikke fortelle noe til kona, det måtte holdes hemmelig. Oddvar ville ordne alt sjøl, men han følte at folk så på han. Etter ei tid gikk han igjen til doktor, og han mente det skulle hvile til; han var overarbeidet. Det ble bare verre, og da hele familien skulle på ei tilsteling fikk han skikkelig fysisk vondt, som en kniv i brøstet. Han spekulerte på å dra innom sykehuset, men tok sjansen på at det gikk bra. Ei tid senere traff han gammeldoktoren og fikk en prat med han. ”Du e deprimert du”, sa han. Oddvar ble mer og mer glad i senga si, fikk antideprisiva, fikk ikke sove, og fikk sovemedisin. Det fantes ingen ting å glede seg over, orka ikke se Dagsrevyen med all elendighet den meldte. I avisene var det også lite hyggelig lesing, mye ulykker og dødsfall. Kona og familien prøvde å få han med seg ut og gå tur, men nei det fant han ingen glede i lenger. Da de var ute av huset angra han, ville jo gjerne vært med. Han husker veldig godt en gang kona fikk han med seg til bedehuset på dugnad. Det var forferdelig, han følte at det var for hans egen begravelse. Han så på døden som en befrielse, men prøvde aldri fysisk å ta sitt eget liv. Det ble frivillig innleggelse, hans største ønske var å bli frisk. Her ble også senga en befrielse, men derfra klarte han ikke å ta i mot hjelp. Han leita etter gleden, - noe å glede seg over. Besøk hjemmefra var heller ikke noe stas. Den yngste sønnen måtte fortelle han at de kom på besøk fordi de var glad i han. Etter ei tid ble han utskrevet, han ble friskmeldt, trengte ikke medisin, sa legen. Hans kreftsyke mor døde like etterpå, og året etter døde hans svigermor og det ble enda en begravelse. Oddvar fant ikke noen grunn til å arbeide, han skulle jo snart dø. Han ble igjen innlagt og det ble mer medisin. Oddvar husker en gang han flytta en stor stein, og under lå det dødt gress. Han ble steinflytter, gresset måtte jo ha luft, da begynner det å vokse igjen. Han forteller oss at det er viktig å gi hverandre omsorg, si du er glad i dem slik de er. Det er viktig med nettverk og åpenhet, varme og omsorg. Det er vanskelig å oppdage psykisk helse, og han tør ikke å slutte med antideprisiva.