www.meldal.no

Ann Iren er 36 år, med en oppvekst på Løkken Verk, i Trondheim og på Oppdal. I voksen alder vendte hun tilbake til Løkken Verk, før hun etter hvert slo seg ned på Fannrem. Der bor hun i dag med et liv fylt av både ansvar og hverdagsglede, sammen med samboer, sønn, en bonussønn, hund og katt.

Hun er født med dysmeli, en medfødt tilstand der armer og bein ikke er utviklet helt som hos de fleste andre. For Ann Iren har det blant annet betydd at hun mangler to fingre på hver hånd. Som 15-åring gjennomgikk hun også en stor operasjon der den ene foten ble forkortet fire centimeter.

Ville ikke synes

– Kroppen min har aldri vært helt som andres, sier hun rolig. – Det har preget meg mye mer enn bare det fysiske.

Barndommen var ikke enkel. Hun ble mobbet, og lærte tidlig å gjøre seg liten.

– Jeg gikk aldri med T-skjorte. Jeg ville helst ikke synes. Samtidig drømte jeg om å være helt vanlig.

Likevel var det aldri et alternativ for henne å gi opp. Hun spilte kornett i korps, skrudde etter hvert på egen bil og valgte elektro på videregående.

– På videregående skjedde det noe viktig. Ingen kommenterte hendene mine. Jeg var eneste jente i klassen, men for første gang følte jeg meg bare som en av gjengen. Det betydde enormt mye.

IT-drømmen og smertene som tok over

I 2014 søkte Ann Iren lærlingeplass i IT-avdelingen i Orkdal kommune. IT-sjef Ronny Mehlum stilte som alltid med åpent sinn og valgte å gi henne en sjanse, selv om han var klar over hennes smerter og utfordringer. For smerter hadde Ann Iren levd med hele livet, og hun var åpen om det.

Interessen for IT var der, hun ble svært godt tatt imot på avdelingen og alt var egentlig godt tilrettelagt. Men kroppen begynte å protestere.

– Jeg hadde så sterke smerter i høyrehånda at det til slutt ble umulig å fungere. Jeg prøvde virkelig alt jeg kunne, men det gikk ikke. Det ble en del fravær, og til tross for flere tilpasninger ble det for mye av og på. Det ble rett og slett for tøft, og jeg hoppet av – med tungt hjerte.

Å bli satt på sidelinja

I 2016 ble hun erklært ufør.

– Det var et sjokk for meg. Jeg følte meg tvunget ut av arbeidslivet og husker at jeg skrek. Det var helt forferdelig.

Å gå hjemme passet henne dårlig.

– Jeg er ikke laget for det. Jeg trenger å være i bevegelse, gjøre noe som betyr noe.

Men samme året ble hun mor, og alt fokus ble naturlig nok rettet mot sønnen. Tilværelsen fikk en ny mening.

– De årene handlet alt om ham. Men da han begynte på skolen, ble det veldig stille og tomt igjen.

Omveiene som ga ny selvtillit

Hun bestemte seg for å ta det arbeidet hun kunne få, og da Orkdal Idrettslag annonserte etter vaskehjelp på Fannremsmoen var hun mer enn klar. I tillegg fikk hun på jobb som avløser på et gårdsbruk i Husdalen.

– Jeg elsket det. Helt ærlig. Det å kunne være til nytte igjen, var en så god følelse. Jeg kjørte traktor, gjorde alt som skal gjøres på en gård, tok ansvar og fikk tillit.

For første gang på lenge fikk hun høre noe som traff henne dypt.

– Jeg har aldri fått så mye skryt i hele mitt liv. Det gjorde noe med meg. Jeg kjente at jeg fortsatt hadde verdi.

Disse erfaringene ble viktige.

– De årene lærte meg at arbeid ikke bare handler om fag. Det handler om å bli sett, om fellesskap og om å føle at du trengs.

Et viktig møte mellom malinghyller

Så, en helt vanlig dag i 2024, skjer det uventede.

Ann Iren står på OBS Bygg på Orkanger for å kjøpe maling. Der møter hun sin gamle IT-sjef Ronny igjen.

– Han sa bare: «Si ifra hvis du har lyst til å gjøre ferdig fagbrevet.»

Ordene satte seg.

– Jeg trodde egentlig at dette toget var gått. At ingen ville satse på meg igjen på det fagfeltet.

Det tok et par dager før hun ringte Ronny og takket ja.

– Det var som å komme hjem

Å komme tilbake til IT-faget føltes overraskende riktig.

– Det var som å komme hjem. Kollegene har vært enestående. Selv om mye var nytt, satt grunnlaget der. Jeg har nok en hjerne som tar ting lett, og IT er et fag i konstant endring. Ingen dag er lik, og det passer meg perfekt.

Denne gangen var forutsetningene også helt annerledes. I voksen alder fikk hun påvist diagnosen ADHD, og riktig medisinering ga henne en uventet effekt.

– Med riktig medisinering forsvant også smertene. Nå er jeg smertefri. Det er nesten ikke til å beskrive hva dette har betydd.

Fagbrev, jobb og følelsen av å være god nok

Nå står hun foran fagprøven som dataelektroniker.

– Jeg er rolig i forhold til den og føler meg godt forberedt. Det tror jeg kommer til å gå bra.

Til tross for at fagbrevet ennå ikke er på plass, har hun allerede fått jobb som IT-konsulent i Norske Landbrukstjenester på Fannrem.

– Det betyr mer enn jeg klarer å sette ord på. Jobben er nær hjemmet mitt, og arbeidsgiver ser hvem jeg er. For første gang forstår jeg at jeg faktisk har fått til noe stort.

– Jeg kan ikke gi opp

Når hun ser tilbake på hele reisen, er det en fellesnevner som har gått igjen.

– Jeg har alltid to valg: enten legger jeg meg ned, eller så reiser jeg meg opp. Og jeg har rett og slett ikke evnen til å gi opp.

I tillegg til helseutfordringer og smerter opplevde hun også for en del år siden det verste en mor kan oppleve – å miste et barn.

– Det var helt ubeskrivelig vondt, og jeg lurte virkelig på hvordan jeg skulle komme meg videre. Jeg fikk heldigvis god hjelp gjennom et sorgstøtteprogram. Nå er jeg selv sorgstøtte for andre som trenger det, så det kom noe meningsfullt ut av det også.

Et stille, sterkt budskap

Til andre som står utenfor arbeidslivet, har hun et enkelt råd:

– Husk at alle har noe å bidra med. Prøv deg fram. Gjør litt. Møt mennesker. Det sosiale betyr mer enn penger. Ofte er det tilfeldigheter som gjør at noe begynner å skje.

Til arbeidsgivere er hun like tydelig:

– Se muligheter. Nettverk betyr alt for de som står utenfor. Mange gir opp før de får vist hva de kan. Men når noen faktisk ser deg, kan det forandre et helt liv.

For henne har Ronny Mehlum vært en slik arbeidsgiver. Det forandret alt for Ann Iren.

Nå tør hun å drømme

For første gang sier hun det uten forbehold:

– Jeg er stolt av meg selv. Jeg vet at jeg er mer enn bra nok.

Nå drømmer hun om det mange tar for gitt.

– Et helt vanlig liv. Jobb, familie og trygghet. Kanskje muligheten til å skaffe oss et hus, helst på Fannrem, hvor vi stortrives.

– Jeg tror jeg alltid har hatt evnen til å finne det positive. Det er sånn jeg har kommet hit.

Og kanskje er det nettopp der Ann Irens historie lander. Ikke i det hun har manglet, men i evnen til å reise seg – igjen og igjen.