www.meldal.no

Stadig knallspreke, engasjerte og sprudlende Anne Kari Lillebudal, født Estenstad, er hølonding, men meldaling. Nå også orklending, om en skal være nøye på slikt.
Dette med kommune-tilhørighet må vi nesten komme tilbake til.

68 år ung trener dama omtrent hver eneste dag, og nå har hun funnet en ny treningsform; nemlig truger. På hyppige turer til utsiktspunktet Mælberget er det trugene som gjelder. – Det er så god trening – og så praktisk i djupsnø’n, melder Anne Kari fra Litjnæve.

De fleste i Meldal kjenner til Anne Kari Lillebudal som datter av storskiløperen Magnar Estenstad – og som Marit Myrmæls samtidige treningsvenninne og konkurrent. De to jentene kom til verden med fem dagers mellomrom i januar 1954, og fra de var 13-14 år gamle trente de mye sammen. Duoen herjet blant voksne løpere i langrennssporet allerede før junioralder. Sammen med Oddrun Knubben ble de jentegjengen fra Meldal; med rette fryktet i ethvert renn. Og Anne Kari husker også Kjøsen-jentene som gode skiløpere.

Sagnet om "Drapsmannsbekken"

Men la oss ta en sving innom Næve-gårdenes beliggenhet. Sjøl om gårdene i dag befinner seg litt avsides noen kilometer fra Gåsbakken, er det tjukkaste Hølonda her. I gammel tid lå imidlertid både Stornæve og Litjnæve i Meldal. Den gangen spilte ikke herredsgrensene noen viktig rolle; det var sognegrensene som var viktige. Kirkas rolle og makt var betydelig. De to gårdene hørte i fred og fordragelighet til Meldal sogn og kirke. Så skjedde det – ifølge sagnet! – ulykksalige at bonden på Stornæve kom til å drepe en «berse» (en arbeider fra Grutseter Smeltehytte) som var på ljøstring i en bekk som hørte gården til. Kanskje mente han bare å banke ham opp, kanskje var han så rasende over «tyveriet» at han ville drepe. Det får vi aldri vite; dette ligger kanskje 300 år tilbake i tid.

Straffen for drapet på en "hyttegesell" var ikke avskrekkende, viste det seg. Han fikk ikke gå til alters i Meldal kirke lenger. Bonden vendte seg da til Hølonda sogn og fikk høre til i dette kirkesognet. Slik forklarer sagnet altså det faktum at Stornæve i dag ligger i Melhus, mens Litjnæve fremdeles har gleden av å høre til i Meldal (og Orkland)!

«Innvandring» fra Canada
Anne Kari Lillebudals besteforeldre, Kari og Svein Unsgård, kom fra hver sin gård ved bredden av Stugusjøen i Stugudal. Sammen med de to små guttene sine utvandret familien til Canada i andre halvdel av 1920-tallet, og mens de var der, ble datteren Leona født.
Til tross for at datteren fikk et navn som var lett å uttale på engelsk, ble ikke familien værende så lenge – Kari Unsgård mistrivdes, og da det ble klart at guttene deres måtte bo på internat når de skulle begynne på skolen, så hun seg ikke råd for dette. Det ble derfor heimreise med familien.

- Men slektningene deres sørget for å kjøpe Litjnæve, som var til salgs, for dem mens de var på tur heim. De flyttet rett hit til Nævsgrenda da de kom fra Canada i 1933. Mamma, Leona, var da to år. Morfar fikk seg arbeid i gruva på Løkken og bodde på hybel i Bjørnli. Rett før jul i 1944 omkom han i ei ulykke i gruva, og mormor satt alene igjen her med de tre barna. Hun ble psykisk syk etter morfars død, og mora mi, som var 13 år, ble husmor her på Litjnæve. De to brødrene ønsket ikke å ta over gården, så da ble det mor Leona og far Magnar Estenstad som tok over her i 1952, forteller Anne Kari Lillebudal.

Sjøl er hun enebarn, så det var aldri noe spørsmål om hvem som skulle etterfølge Magnar og Leona som bønder på gården. Etter lærerskole på Elverum giftet Anne Kari Estenstad seg med Egil Lillebudal. Hun ble etter hvert lærer på Gåsbakken skole, fikk døtrene Lene og Stine – og fortsatte å gå turer på beina, skiturer og skirenn. 

Pappa Magnar på besøk hos nyfødte Anne Kari på "Stiftelsen".

Da skulle det går fem måneder før han fikk se kona og datteren igjen

Alltid natur- og skiinteresse
– Jeg har alltid vært veldig, veldig glad i å gå på tur. Og gudene skal vite at vi gikk tur, mor og far og jeg. Det har vi jo fortsatt med, Egil og jeg og vår familie, også, både med barn og etter hvert med barnebarn.
Hun smiler; er fremdeles like glad i aktivitet og å oppleve naturen.

Som ung var Anne Kari altså blant Norges beste langrennsløpere. Som mor og far er hun livslangt medlem i Idrettslaget Leik, og utallige er de timene hun har brukt på trening i Hølondas store skogsområder. Minst like utallige er timene hun har investert i barn og unges vinteraktiviteter. Skileik av alle kategorier ligger fremdeles hennes hjerte nært: - Jeg er jo litt gammel nå da, men jeg vil så gjerne bidra til at barn får positive og artige opplevelser med ski på beina. Så jeg bidrar der jeg kan, smiler Anne Kari.

De er pensjonister nå, Anne Kari og Egil Lillebudal. Fjøset står tomt. Ikke så mye som ei katt har de. Dagene bruker de til å holde seg i form og å hjelpe til på Stornæve når det trengs. Der er datter Stine bonde og bor med familien sin på en stor og arbeidskrevende gård. Eller de besøker datter Lene som bor på Å. – Det er artig å være med barnebarna på skirenn i løypene til IL Nor, sier Anne Kari.

Så er det hytta ved Raudåstjønna under Ilfjellet, selveste paradiset på jord. – Og Trollheimen! Jeg har et evig sug etter Trollheimen helt siden den gangen Marits far, Ola Myrmæl, kjørte oss uti Jøldalen med traktor da vi var 14 år gamle. Vi var på setra der i flere dager alene, og vi gikk til og med til Gjevilvasshytta og tilbake på én dag. Det var drygt, men minnene om disse dagene varer evig. Svarthetta, Trollhetta, Geithetta … Mine drømmers land, sier Anne Kari.

Glad for å høre Meldal til
- Jeg må få skryte av gamle Meldal kommune, insisterer Anne Kari idet vi er i ferd med å avslutte besøket på Litjnæve. – Mamma bodde på Heimtun i mange år, og hun var så glad over å være der. Maken til innsats, service og omsorg er det sjelden å oppleve, mener hun.

Anne Kari Lillebudal liker godt å være meldaling og orklending med djupe røtter i Hølondas skoger og gode nabolag. – Å bo på Litjnæve, men ha kommunetilhørighet til Meldal og Orkland er å få det beste av to verdener, mener Anne Kari Lillebudal.