www.meldal.no

Balsam er et hebraisk ord som betyr vellukt, og den opprinnelige bruken av balsam var ved balsamering av døde kropper. I tidas løp har ordet fått nye og ulike meninger. Når sopranen Irene Snuruås inviterer til «Balsam i julestria» på Orkla Gjestebolig, er det først og fremst i betydningen «balsam for sjelen» - her i betydningen lindring for julestressede hjerner.

Og når Irene kan by på denne balsam’en hver eneste desember, står det en stor storfamilie bak og jobber på dugnad. Uten denne innsatsen fra mamma og pappa, søsken med partnere, tanter, onkler, søskenbarn og annet fint folk kunne nok ikke gullstrupen fra Snuruåsen gitt denne type konserter for et så lite publikum.

- Dette er et familiearrangement, sier Ove Snuruås i sin velkomst til publikum. Han viste til den krevende øvelsen det er å ha hender og hoder til alt som skal ordnes før publikum kan ta plass.

Med mamma Grete og pappa Ove som arbeidsledere blir det både stoler til å sitte på, stemt flygel, oppdekning med blomster, kaffe og hjemmebakte kaker i Festsalen, og ikke minst en fin stemning i selve konsertlokalet, den vakre Gråsalongen. Orkla Gjestebolig er en herlig arena nettopp for arrangementer som dette.

"Julen är her" sang Irene og Ove Snuruås.

Variert og spenstig program

Men naturligvis er det Irene Snuruås alt kretser rundt. Det er først og fremst henne og akkompagnatør Halldis Flakne folk kommer for å høre. Og de to leverer – ja, nettopp balsam for stramme muskler og stressede nerver. Et svært variert program fyller kropp og sjel med vakker og inspirerende sang og musikk.

For her spenner musikken fra krevende barokk til lavmælte nordnorske viser, fra Bach og Händel til Trygve Hoff, Terje Nilsen og Kari Bremnes. Fra Franz Lehárs «Glade enke» til Anne Grete Preus’ «Når himmelen faller ned».

Det mest krevende nummeret for sopransolisten må uten tvil være Georg Friedrich Händels «Let the Seraphim» fra oratoriet «Samson». – Bach og Händel er barokkomponister, og i barokken var det nesten kamp om å gjøre musikken mest mulig vanskelig å synge, forteller Irene Snuruås.
I «Let the Seraphim» viser både kompliserte triller, krevende partier for pusten og ikke minst timingen med pianist Halldis Flakne hvilken moden sanger Irene Snuruås har utviklet seg til.

Stemningsfullt ved flygelet. Halldis Flakne trakterer klaveret.

Søster og bror

Bror John Ola, som for øvrig har vært med på åtte konserter med Trine Rein den siste uka, har tatt med seg gitaren og stemmen og bidrar både solo og sammen med lillesøster. Deres versjon av «Når himmelen faller ned» kommer til å leve lenge i undertegnedes musikkhjerte; kombinasjonen av en genial tekst og melodi, Irenes klokkeklare sopran og John Olas litt rå stemme og fine gitarspill, gjorde dette til en höjdare i konserten.

Likevel er det kanskje først og fremst som klassisk sopran Irene Snuruås bør og skal arbeide. Bachs unders vakre «Quia Respexit» fra kantaten Magnificat (bygget på Marias lovsang, en av Lukas-evangeliets tre bibelske salmer) tar pusten fra tilhøreren. Det samme gjør nevnte «Let the Seraphim», men også Vilja-lied fra «Den glade enke». Det er i krevende klassisk musikk Irene viser hva både hun og stemmen er laget av. Og samspillet med akkompagnatør Flakne er på sitt aller beste her, spesielt på «Quia Respexit». Flakne bidrar også med et eget solonummer; John Rutters «A Child’s Lullaby» - nydelig musikk!

Fra åpningsnummeret «Stille natt» og til avslutningen «Adams Julsång/O, helga natt» ble dette en fin konsert som virkelig smurte balsam på sjelene i salen. Når så både Irene, John Ola og Ove Snuruås og Halldis Flakne tok ekstranummeret «Deilig er jorden», kunne det nesten ikke bli bedre.