www.meldal.no

Det sier seg sjøl at skolevegen som en rak etter på ymse vis i sju år sitter ganske sterkt i minnet.

Strekningen fra Grefstad skule til Bjørga, eller Lidar som heimplassen min heter, er vel omtrent 1,5 kilometer. det er ikke lange biten, men som vi vet er avstander litt annerledes når vi er små, og langt kjentes det i skiftende vær sommer som vinter. 

Når skoledagen var slutt, og var å ta fatt på Bergsliene, var det samvirkesvingen først. Der blomstra heggen først om våren, som den nok gjør den dag i dag. Så videre oppover svingene dit vegen til museet tar av. I skråninga nedenfor vegen var huset til Stavnebrekk. Det er den strekninga som har forandret seg minst på 50-60 år.

I dag er Bergslia et stort boligfelt, men når man ser bort fra Berggardene, var det ikke mange hus i lia i mine første skoleår. Utenom nevnte Stavnebrekk, var det huset til Olav Fossvoll på oversida av vegen. Derifra strakte grusvegen seg som en lang rett tarm opp til den gamle garasjen midt i lia. Den tilhørte Nordgard Berg (tror jeg) og står der fremdeles.

Det var en spennende skoleveg. På rettstrekninga mellom museet og garasjen rant to bekksikler. I kantene der kom leirskreppa, eller leirfivelen først om våren. Litt seinere hvitveis og gullklokke - for ikke å forglemme liljekonvallen som hadde andre og mer hemmelige vokseplasser. jeg var en ivrig blomsterplukker.

Midtsommers var det jordbærplasser i hele Bergslia, det var bare å "finn et strå og tre dem på", og det skal være visst at jeg har tredd jordbær på mange strå.

I dag tar ungene skolebuss, eller blir kjørt i privatbil, eller taxi. den gangen var det ikke slik. Sommers tid var det å ta sykkelen fatt, og vinteren spark, eller ski. Det var forresten den gang det var sparkføre hele vinteren.

Var været og føret slik at jeg valgte skia, gikk jeg som regel opp ekra ovom husa heime og opp på den gamle gruvevegen. Den fulgte jeg ned til saga som sto ved gardsvegen som gikk fra hovedvegen og opp "Høndalen" til Berggardene. Så var det å renne lia ned. Heimatt var det tyngre, og da gikk jeg som regel etter vegen, eller oppå vegkanten.

Vår og sommer var som sagt sykkelen med, og da var det av og på mange ganger på heimtur, mye som skulle undersøkes. Når jeg var kommet så langt som til svingen oppom garasjen, var det spennende å sjå reira til "svulu" høgt oppi jordmælen borti berget. Da skimta jeg også huset til "Major'n". Han minnes jeg godt - pent oppdressa og med stav på spasertur. 

Kommet litt lenger opp var det utsikt til Bjørgadalen med fem beboelseshus; Gjøås - Sæther-Lie - Kalstad - og Berte Bjørgen, og litt til venstre var Hjelan. der plukka vi heggbær om høsten og henta blomsterjord om våren. Jeg husker godt jeg var med mamma og grov blomsterjord ved sommerfjøsa der, det var visstnok prima kvalitet. Jorda var innom stekovnen før den havna i blomsterpotta, det var nok for å ta knekken på småkryp.

Nedom vegen i siste svingen før jeg kom heim kom høylåven til Sørgard Berg. Den var litt skummel å gå forbi når det var mørkt. Det hendte jo at jeg av forskjellige grunner ikke kom heim mens det var dagslys. Låven er revet og borte nå. 

Ikke så sjelden måtte jeg rope på mamma før jeg kunne gå vegen opp til huset vårt. Det hendte det lå orm i vegkanten, og da kom hun med grevet og gjorde det som måtte gjøres. Det var ingen som hadde hørt om at den var freda, den var vel heller ikke det den gangen. Det viktige var at ingen vart bitt av den slags styggedom.

Det var noen minner fra skolevegen min. Det er rart når en sitter slik og tenker tilbake og ser for seg hvordan det var, kjenne lukta fra varm og støvete landeveg - beitende kyr - gras og andre vekster. Husker gleden over dagen - og forventning over dager som skulle komme. Det var ei fin tid.

Ved Aina Krokstad (f. Vaslag)

Åebok 52, 2011. Meldal Historielag