Den pågående LO-kongressen blir som en samling pusekatter i forhold til Løkken grubearbeiderforening på 1920- og 1930-tallet.
Bergmannsteatrets forestilling "Tre tiår", som viser en oppsummering av forestillingene "Den Gylne Regel, "Carpe Diem" og "Ut Av Bergets Djupe Rom, fikk vi møte arbeidere og skeidersker på den ene siden og administrasjonen, ingeniørene og deres fruer på den andre.
04.06.2022 - Aud Inger Kalseth
De tre forrige forestillingene er skrevet av Ulrik Svalsten, mens oppsummeringen er gjort på en framifrå god måte av Tonje Opøien. Her er det snakk om at ungdommen tar ansvar, så Bergmannsteatret kommer vi til å ha lenge. Tonje har også regissert og hadde rollen som forteller.
Jeg synes det er vanskelig å skulle trekke fram enkeltpersoner i en forestilling som bare består av amatører. Det blir prestert på mange plan, ut fra den enkeltes talent og evne til å formidle.
At Wenche Jonli og Edvard Øyangen som ekteparet Kristoffersen bærer stykket på en måte, må vel kunne sies. De formidler kjønnsroller, arbeiderkamp og solidaritet på en troverdig måte. Det var slett ikke bare de "fine" bortom bekken som var nøye på klasseskillet, de var minst like nøye oppi brakkan. Arbeiderne gikk i 1.mai tog og de andre gikk i 17.mai tog. Det ble ikke godkjent å melde seg inn i saniteten hvis du bodde oppi brakkan, da var det arbeiderkvinnegruppen som gjalt.
At det var mange problemer for de som hørte til arbeidsstokken, ble flettet inn som enkeltkommentarer eller hendelser. Som når visergutten får mat på ingeniørkontoret.
For oss som lever i dag og ikke er vokst opp på Løkken, er det litt krevende å skjønne hele historien, for den er så forskjellig fra bondesamfunnet, på godt og ondt. Men at Eilert Kristoffersen fremstod som en som var stolt av jobben sin og en lite kompromissvillig fagforeningskar, er det ingen tvil om. Han var ikke villig til å kompromisse på noen områder faktisk. Utdannelse hadde han ingen tro på! Derfor måtte kona Eivor fungere som en buffer mot det meste.
Det var lagt inn en del humor som gjorde godt etter trasige episoder, og alle sangnumrene var et pluss.
Lars Snoen var musikalsk leder g hadde med seg Svein Olav Semundset.
Truppen hadde lagt ned et stort arbeid for å gjøre om storsalen til et teaterrom i tråd med de forrige forestillingene. Åse Syrstad hadde ansvaret for kostymene og Stian Aamot styrte lyd og lys.
Jeg vil absolutt anbefale deg å ta turen og friske opp kunnskapene om en nær fortid som vi ikke ønsker tilbake.
