Erfaringer fra krigsåra

 

Besøkte far to ganger


02.11.2019 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: historie

Ingrid var fjorten år da krigen startet i 1940. Hun forteller:

Om morgenen den 9. april ble vi okkupert, og vi var veldig redde. Men vi hadde familie og var hjemme, det var en trygghet.

Det året krigen startet gikk jeg siste året på skolen, og jeg skulle ha eksamen. Men på skolen kunne vi ikke være, for den hadde tyskerne tatt. Vi måtte ta i bruk Drogsetmoen bedehus. Det var en fin sommerdag med blå himmel. Vi var veldig redde så konsentrasjonen var ikke på topp. Jeg gikk også for presten det året, så vi møttes og syklet til Meldal én gang i uka. Da tyskerne var på vei opp mot Meldal, var det ikke alle som turte å bli med, men jeg og noen til syklet i vei. Da vi kom til Storås krydde det nærmest av tyskere der, men vi kom oss til Meldal. Da vi skulle hjem, spredte vi oss. For tyskerne bombet alt som så stort ut, til og med gjødselhaugene på jordene. Da vi kom til Storås, holdt de på å grave opp Storås bru, for den skulle sprenges. Men det ble ikke gjort da. Vi måtte bære syklene over, men vi kom oss hjem.

Vi hadde gjemt noen sabotører, så tyskerne kom inn i huset.Far ble arrestert og vi ble engstelige. Sabotørene skulle sprenge malmtoget på Thamshavnbanen, så malmen ikke ble sendt til Tyskland der de skulle lage flere våpen som tyskerne brukte. 

Far og mor hadde mange hemmelige papirer fordi far arbeidet illegalt. Tyskerne visste om det, så de kom for å ransake huset vårt. Vi måtte nærmest sitte i hver vår krok, og tyskerne satt i gang ransaking. Mor fikk tak i de hemmelige papirene og tok dem med til kjøkkenet og brente dem i ovnen. Vi måtte være veldig stille så de ikke hørte oss, hvis de så det vi drev med, kunne vi ha blitt skutt. men om den soldaten som gikk frem og tilbake i gangen så at mor var borte, vet jeg ikke. Men far ble arrestert og det visste seg at han aldri kom tilbake. Vi kunne ikke ha radio, så den leverte vi ganske fort.

 

Hva med far? 

Familien fikk jeg treffe utenom far. Han var på en av de værste konsentrasjonsleirene, Falstad. Jeg var og besøkte han to ganger på fem år.

Den 8. mai ble vi kjempeglade da vi fikk høre at det var fred. Men gleden varte ikke lenge. Jeg bodde hos noen slektninger mens jeg gikk på skole. i Meldal, så jeg var der 8. mai. Vi skulle på skolen og høre kongen fra London, men vi kom aldri så langt. Det var noen som ringte og sa at jeg måtte komme hjem, så jeg var veldig spent. Kanskje var far kommet hjem? Da jeg var kommet halvveis klarte jeg ikke å sykle lenger. Jeg gikk i nærmeste hus og ringte etter drosje. Da jeg kom til Storås, var broren min, Inge der, og jeg spurte om han visste hva som foregikk hjemme. Han visste i alle fall at vi i hvertfall ikke kom til å se far mer. Han døde 14. februar.

Det var en tung beskjed å få på frigjøringsdagen. Noe slikt går det ikke an å glemme, så jeg tenker på det hver dag. Og jeg tenker på hvor godt vi har det nå.

 

 

 

Ved Jorun Beate Svinsås

Les hele historien i årbok 46, 2005. Meldal Historielag.

Red: HSE

Annonser


Medlemmer