www.meldal.no

Der var det store haller med plansjer fra fangetida, det var redskaper og gjenstander - delvis med uhyggelig bakgrunn - og det var et arkiv som vi fikk hjelp av museumsstyreren sjøl, Albert Knoll, til å finne fram i.

Vi fant også Jon Svinsås sitt namn, med yrke, fangenummer, heimadresse, fødselsdag og dødsdag. Vedr. det siste, sto det 14. februar 1945 på den offisielle lista, mens det på ei "illegal" liste ført av en ukjent medfange sto det 13. februar.

Forklaringa på dette er nok at de som døde om kvelden, ble funnet og registrert (i bestefall) morgenen etter.

Albert Knoll kunne fortelle mye av interesse. Under krigen fikk Dachau mer og mer et internasjonalt preg.Prester og andre geistlige kom fra alle land, mest fra Polen med 1800 stk. hvorav halvparten døde her. Andre grupper i Dachau var ledere fra akademiske yrker, Jehovas vitner ("die Bibelforcher"), homoseksuelle, jøder. Som en slags kuriositet: Veteraner fra borgerkrigen i Spania (på republikanernes side). Et særlig mørkt kapittel var at allerede i 1941 var 4000 russiske offiserer ført hit og likvidert. Et av de mange brudd på "lovlig krigføring".

Vi som er slektninger av Jon Svinsås har i alle år vært fortrolige med at han antakelig lå i en massegrav der i Dachau, fordi dødeligheten av tyfus var så voldsom at ovnene ikke hadde kapasitet. Det ble også mangel på kull. Albert Knoll mente at dette problemet oppsto rundt 20. februar, og at Jon mest sannsynlig ble kremert - som en av de siste kanskje. Derfor hadde vi markeringa med granbusken ved den felles askevollen.

Utekommandoer

Nest etter tyfusepidemien var utekommandoene den store skrekk i Dachau.

Ikke alle slike "kommandoer" var farlige, men de fleste. Etter som krigen gikk tyskerne imot og svært mye industri var ødelagt, ble det et panisk behov fot provisorisk rustningsindustri. Dachau var en av de KZ-leirene som fikk en masse små satelittleire for dette formålet. Der ble fangene hardt pressa, nærmest som slaver, og hygieniske forhold var elendige. En hedersmann som Trygve Bratteli var nær ved å miste livet i en av dem, Dautmergen.

Det har ikke vært mulig å etterspørre om onkel Jon var med på en slik utekommando i de siste pår månedene før jul 1944. 

Mye tyder på at han var i hovedleiren, og antagelig deltok i sprenging av ueksploderte bomber inne i München. Dette ble kalt "himmelfartskommando", for det var farlig arbeid for uøvde hender. 

.Som sagt, utekommandoene var en skrekk, men det fantes unntak. Noen fanger ble sendt i små grupper til småbedrifter i landsbyene omkring. De kunne komme i kontakt med lokalbefolkningen - "de normale". Da kunne det vanke en god matbit, eller heimavla frukt. Riktignok var Bayern et kjerneområde for nazismen som ideologi, men følelser og empati fantes naturligvis også her. 

I en mellomstilling kom de gruppene som ble sendt til store leverandører av krigsviktig utstyr. De fikk ikke den samme menneskelige kontakt som små landsbyer kunne by på, men unngikk som regel trakassering og mishandling. Særlig det siste krigsåret var det utstrakt bruk av KZ-fanger i tysk industri. Det tullsnakk når tyskerne etter krigen påsto at de"ikke visste" til det var samarbeidet altfor sterkt mellom leirene og industrien. 

Respekt

I Natzweiler var det tallrike plakater med ordet "respect" og oppfordring til stillhet og refleksjon. Dachau hadde en tilsvarende atmosfære, og en betjening som var åpen og oppriktig om alt som var forgått. Mange følte nok en belastning fra foreldre, eller besteforeldregenerasjon, men hadde gjort opp med avsporingene.

En får også huske at Tyskland ikke var alene om eksessene i de tolv "vanviddets år" 1933-1945.

Vi finner paralleller blandt sovjet-pampene, der de såkalte Moskva-prosessene i 1935 omsider løfta ting fram i lyset. Vi fikk sjå hjernevask i praktisk bruk hvordan velfortjente partiveteraner tilstod de mest uhyrlige forbrytelser mot parti og stat og hvordan dere gode "kamerater" samstemte med aktor og lot nakkeskuddet drønne uten å løfte en finger.

Respekten for fangene vokser når en får høre om den mentale tyrannisering som lå i systemet, og som fangene måtte takle. 

Vi fikk høre om leirkommandant Josef Kramer da vi var i Nazweiler. Han var berykta, både her og i Auschwitz som han hadde kommandoen over i det siste krigsåret. 

En liten episode: En fredelig baker fra landsbyen like ved Nazweiler hadde jobben med å skaffe brød til leiren. Utover i 1943 ble leiren overfylt, og bakeren ba om lønnstillegg fordi han måtte slite natt og dag. Som svar tok Kramer med seg bakeren og hele hans familie til det steinbruddet som jeg har nevnt foran, og skjøt alle sammen. Den yngste var en gutt på 4-5 år. Etterpå spiste Kramer middag med kone og tre barn, og koste seg i svømmebassenget ved kommandantboligen.

Dette at det var prisgitt folk som var helt uberørt etter en ugjerning, skapte økt frykt blant fangene. Situasjonen er kjent fra mange KZ-leire. Fra Berge-Belsen fortelles det om SS-legen som julekvelden 1942 sto for sorteringen mellom "arbeidsdyktige og ikke arbeidsdyktige" fanger - også småbarn ved ankomsten til leiren. De "ikkearbeidsdyktige" ble sendt direkte til gasskammere. Dette visste legen, men han kunne likevel gå heim og feire jul blant sine glade barn med pakker og god stemning etter at seleksjonen var over. 

Fra våre egne heimtrakter husker vi flere slike følelseskalde uhyrer fra denne tida. Henry Oliver Rinnan kunne gå direkte fra stygge torturscener til en glad festkveld. Og flere med han. De var uberørt og uten anger. Siste skudd på stammen heter Anders Behring Breivik. Et besøk i de tyske (eller sovjetiske) konsentrasjonsleirene gir mye å tenke på. At slikt slikt har foregått i min egen tid, og i høgt siviliserte land, er ufattelig. Det må være sant som et ord sier, at kultur og sivilisasjon er en tynn ferniss. Under den kan det ligge enten en villmann, som fra urgamle tider har sloss mot alt og alle for å overleve, eller et flokkdyr som i samme hensikt fulgte lydig med når "føreren" gikk for langt. 

Det var positivt å oppleve at det på en verdig måte er tatt vare på alle viktige funksjoner og minner i disse større leirene, og at store ungdomsgrupper kommer for å lære.

Vi for vår del støtte på en masse unge japanere i Nazweiler, og Dachau hadde besøk av ei stor avdeling fra Bundeswehr akkurat da.

Norske skolegrupper drar regelmessig til Auschwitz og kommer tilbake med sterke inntrykk. Det er på denne måten at det kan være håp om å vinne kampen mot ekstreme og farlige krefter i samfunnspolitikken, enten det er på ytterste høgre, eller ytterste venstre fløy. Eller også om det skulle gjelde spenningen mellom sør og nord med overtoner av både rase og relogion. 

"Prisen for å glemme sin historie er å gjøre de samme feilene om igjen" 

Ved Knut Svinsås Loe

Årbok 53, 2012. Meldal historielag

Red: HSE