www.meldal.no

Skjebnen var beseglet. Det skjedde i 1970 og hun var 20 år. Jon Richard Syrstad var mannen som dukket opp i livet hennes, og der har han vært siden. To døtre, barnebarn og nå også oldebarn er resultatet.

Jon Richard fra Brakkann og Åse Syrstad fra Kvål har vært gift i 57 år. Foto: Marit Mjøen

Åse Syrstad (76) er utfordret av Bergmannsforum til å fortelle hvordan det var å komme flyttende til Løkken Verk på 1970-tallet. Gjennom mange bøker og artikler er Løkken-samfunnet beskrevet fra næringslivets side. Bergmannsforum har satt seg et mål om å formidle arbeidsfolkets egen historie. Hvordan var det å leve her? Først ut er en innvandrer fra Gauldalen.

FRA LANDSBYGDA TIL GRUVEBYEN

- Jeg må si jeg vokste opp ved grønne enger på landsbygda ved Kvål i Gauldalen. Vi hørte ingenting av livet fra nærmeste nabo som bodde hele 200-300 meter unna. Det eneste som forstyrret stillheten var vannføringa i Gaula, togene på Dovrebanen og så hørtes noe trafikk fra Rv 50 – eller E6 som den heter i dag. Jeg visste ikke i det hele tatt hva jeg bega meg ut på da jeg flytta inn sammen med Jon Richard – og svigermor og svigerfar i deres lille leilighet i 40-Brakkann i 1970, forteller Åse Syrstad.

Først på 1970-tallet var det full sysselsetting ved Løkken Gruber med 450 ansatte. Og i boligområdet Brakkan – eller Gamlebyen – sydet det av folk i alle aldre. Åse Syrstad flyttet inn i 40-Brakkann som besto av tre store leilighetsbygg med fire leiligheter både i 1. og 2.etasje. Tredje etasje var et loft med fire ungkarshybler. På det meste bodde det 150 mennesker i disse tre boligblokkene, men det var ikke så mange da Åse Syrstad kom med pikkpakket sitt og etablerte seg på eget soverom sammen med nyslått ektemann etter bryllupet mellomjula i 1970.

MYE LYD OG MYE FOLK

De tre boligblokkene i 40-Brakkann i Gamlebyen ved Løkken er nå alle revet. Foto: Orkla Industrimueum/Digitalmuseum

- Jeg fant meg til rette med en gang, men det var litt annerledes enn på Kvål. Vi fire voksne bodde altså i leilighet uten bad og klosett. Utedoen var riktignok rett i nærheten. Her var det definitivt ikke taust fra naboene! Vi hadde folk over oss, under oss og ved siden av. Isolasjon var det så som så med, så her var det ingen problem å høre naboen og komme i kontakt med folk.

- Det var lite grønt å se, så her måtte jeg først som sist venne meg til støvet fra vaskeriet. Jeg skjønte ganske raskt at nå hadde jeg forlatt bondesamfunnet til fordel for Gruvebyen. Og så måtte jeg venne meg til det daglige dumpet fra sprenging i gruva som var litt skummelt i starten, for langt der ned i berget jobba Jonne.

I Brakkan var det ikke telefon i hvert hjem som Åse var vant med hjemmefra. Det ble dermed ikke telefonert hjem hver dag, for i Brakkan var det deling av telefon gjennom Talestasjonene rundt om i boligområdet. For 40-Brakkan var Talestasjonen i en av Høydalsbrakkene rett over hovedveien til Bjørnli.

BUTIKKER, BOKHANDEL OG KINO

- Noe som åpnet seg som eventyr var å gå til Løkken sentrum for å handle. Det var så mange butikker, bare 20 minutters gange hjemmefra. Og Løkken-butikkene hadde alt: Mat, klær og sko. Og her var T. Resells Bokhandel der jeg kunne kjøpe meg bøker. Det var selvsagt litt mer strevsomt å gå hjem igjen oppover Løkkenbakkan, men det måtte til.

Det var også noe annet som var et bevis for Åse Syrstad at hun hadde kommet til en by: Løkken kino hadde filmkvelder tre dager i uka helt til 1987. Tenk det, og eget kinolokalet i Festiviteten, bare et steinkast fra 40-Brakkann. Og det var ikke gamle filmer som ble vist, men kinoen hadde nyheter på plakaten.

- Som sagt ble det mye nytt for ei bondejente fra Kvål. Noe jeg skjønte lite av var dette samfunnsskillet i Løkkenområdet – det andre livet var på «andre siden bekken», borti Villaene. To ganger opplevde jeg dette klasseskillet selv. Den ene gangen da det var min tur til å betale for varene i butikken da jeg fikk beskjed om å vente for det var ei som skulle få betale før meg. Det var ei frue fra «bortom bekken» som tydeligvis var viktigere enn meg. Det hadde jo ingen stor praktisk betydning for meg, men jeg skjønte ikke helt hvorfor det var slik. Den andre gangen ble en litt mer sår opplevelse. Jeg hadde bestilt fem roser til feiring av bryllupsdagen, men da jeg kom var rosene solgt til en viktigere kunde som synts de var så fine, og jeg måtte ta til takke med fem nelliker. Det var jo mer begravelsesblomster etter min mening.

1.MAI – DEN VIKTIGSTE DAGEN

Åse Syrstad kom fort over disse hendelsene, for livet i 40-Brakkann og senere i enebolig i Løvby har egentlig bare vært en glede. Jeg fikk mange gode venner i alle aldre, og hadde mange fantastiske år i Arbeiderkvinnegruppen og har opplevd mye spennende.

- Det var også i Kvinnegruppen jeg fikk forståelsen av at det var en dag som telte i Løkkensamfunnet som du måtte delta i - 1.mai. 17.mai var ikke så viktig, den var jo for borgerskapet – de bortom bekken. Om dette er riktig observert, har jeg ikke fasiten på, men dette er min historie. Og hvordan jeg opplevde å være innflytter i Løkken-samfunnet i 1970.

- Jeg har aldri angra for at jeg flytta til Løkken. Her har jeg nå bodd i 57 år og opplevd store og mange og til tider dramatiske endringer. Akkurat nå er det godt å være oldemor og i helga skal vi feire ettårsdagen til Johannes!