www.meldal.no

Fra å være et pulserende lite samfunn i 1950-åra til et øde sted, for ikke å si utdøende, samfunn i dag.

Gamlebyen eller "brakkene" som det ble kalt i dagligtale, ble bygd i tidsrommet 1904-10. Det var her arbeiderne bodde. Gruvearbeiderne og flotasjonsarbeiderne ved Orkla Grube AB. Befolkningen var sammensatt av "slusk" som kom fra forskjellige steder i norge og husmannsfolk fra Meldal og bygdene omkring. I rettferdighetens navn må jeg nevne at det bodde svensker her - svenske rallare.

I 1950-åra var befolkningsmengden på topp i Gamlebyen. En kan vel faktisk si at det var trangboddhet som karakteriserte Gamlebyen. Familier med to og tre barn bodde på ett rom og kjøkken. Ei heller vannklosett, men til dels trekkfulle utedo, ofte på deling med flere familier.

Rensligheten blant familiene var det likevel ikke noe å si på, fordi bolaget hadde et offentlig bad i området som var åpent for damer på fredager og menn på lørdager. Her var det både karbad og badstubad - 25 øre for karbad og 10 øre for badstubad. Dessuten hadde bolaget egen renovasjonsvirksomhet. Tømming av dostamper og søppelstamper pågikk kontinuerlig og etter faste ruter.

Bolaget hadde også anordnet egne størhus - eller vaskehus - i storbrakkene i felles kjellere, andre steder i egne størhus. Her pågikk klevask etter oppsatte turnuslister. Vegvedlikehold, snøbrøting og ikke minst - gatelys - sørget bolaget for.

Vedlikeholdslag som snekkere, malere, rørleggere og elektrikere sørget også bolaget for. Gamlebyen var et lite bysamfunn. Her var bedehus med basarer, bønnemøter og søndagsskole. Folkets Hus med møter av alle slag og lørdagsfester for unge og gamle, juletrefester og mere. Festiviteten med kino to og tre kvelder i uka.

Melkeutsalget, eller brakke 56, hadde i sitt varesortiment alt bortsett fra middagsmat. Lekeplasser for barna hadde bolaget ordnet med. Hoppbakker på "hagenplassen" og balløkker var det flere av foruten fotballbanen ved Festiviteten som ble omgjort til skøytebane om vinteren.

Skotthyllbane ved Folkets Hus. Og Sist, men ikke minst, samlingspunktet rundt benken på 13-hjørnet. Her var det også friluftsmøter som frelsesarmeen arrangerte fra tid til annen om sommeren.

I gamlebyen hadde vi også viadukten der kistoget tømte gruvenes gull. Vår egen “politimester” hadde vi også. I det hele tatt var det et et pulserende liv i Gamlebyen. Og fremfor alt - samholdet var helt spesielt. “Brakk-kjerringene” satt gjerne på trappa sommerkveldene mens mannfolkene var samlet til annen virksomhet. Ingen rikdom, men arbeidet ga nok det nødvendige. Mat, klær, hus, lys.

Oppstod det sykdom eller andre problemer hos noen, var hele samfunnet opptatt og engasjert.. I samholdets tegn ble nødvendig hjelp gitt slik at livet skulle gå videre også for de som var rammet av problemer.

Fargerike personer var det mange av her. Mennesker som var glødende opptatt av samfunnsspørsmål. Mørkerøde kommunister og andre røde avskygninger. De fleste, for ikke å si alle, hadde politisk tilhørighet i arbeiderklassen. Diskusjonene var både lange og alvorlige. Det var ingen mangel på mening om hvordan samfunnet måtte utvikles for framtida.

Av og til besøker jeg dette mitt barndoms samfunn. Mest for å minnes, men også for å observere dagens situasjon. Her er det blitt så stille. Mange av husene er revet, bare tomtene og stiene er igjen. Heldigvis kan en freffe igjen en og annen av de som bodde her i min oppveksttid, selv om det blir færre og færre etter hvert som tida går. Men minnene er der.

Mitt ønske er at det som er igjen av Gamlebyen, må bli tatt skikkelig vare på. Ikke minst må Orklakonsernet føle et vesentlig ansvar for dette. En vesentlig del av Orklas grunnlag, fremgang og vekst er lagt i Gamlebyen. Det var her sliterne hadde sine hjem, - de som slet fram fjellets rikdom.

Ved Asle Bjørgen

Årsskrift 1997, 38. i rekka

Red: Borgny Stina Elshaug