www.meldal.no

Han var nettopp kommet hjem fra Amerika, og hadde trolig ideen om å produsere elektrisk kraft med seg hjem derfra. 

Anders Granmo hadde en bror, Erik, som var formann for elektrisitetsavdelinga på Verket på Bjørnli. Han var en ivrig støttespiller for kraftutbygginga.

Utbygginga i Granmobekken var et helt privat initiativ. Til å begynne med ble det lagt rør fra en liten inntaksdam i Granmobekken, men senere ble det lagt rør fra Damlivannet, som ble demt opp. Ifølge kontrakt fra 1919 hadde verket lov til å demme opp vannet en halv meter. Samla rørgate ble da 540 meter og fallhøgda 127 meter.

Kraftverket var så stort at det forsynte hele området fra Lo-Storås og ned til bygdamerket med Mogset Aldershjem som den største abonnenten.

I 1919 ble verket solgt til en del av abonnentene som opprettet andelslag. Kontrakten ble undertegnet 18. oktober 1919, og det er 31 bønder som har skrevet under. Kjøpesummen var på kroner 60.000. Det var mange penger, og det ble høyere strømpriser for de som ikke var med i andelslaget. En eldre kar fortalte at de hadde strøm fra Granmo, en pære inne og en i fjøset. Da det ble prisforhøyelse greide de ikke å betale, og strømmen ble kuttet, og parafinlampa kom frem igjen.

I 1933 ble det bygd ny kraftstasjon med ny dynamo og en moderne peltonturbin. Det ble ogs lagt ny rør. Den gamle røra 8" ble for tynn til å utnytte turbinen som var på hele 75 Hk. Ei stålrør på 10" ble lagt ned i stedet. Denne røra, som var like tykk hele veien, var kjøpt av Røstvangen Gruber på Kvikne. Damlivannet ble demt opp en halv meter.

Granmoverket var så stort at det ble ansatt en egen vokter, eller maskinsjef. Han hadde tilsynet med kraftverket og ble tilkalt om noe var galt med ledningsnettet, eller noen av abonnentene hadde problemer.

Anders Mjøen var vokter fra 1933. I 1937 tok Erik Gunnes fra Rennebu over, og han var der til Anders Skjølberg begynte i 1946 og fungerte som sjef for kraftverket til det ble nedlagt fra 1. oktober 1954.

Granmo elektrisitetsverk var etter tiden både stort og moderne, men det var mange som skulle dele på krafta, slik at det var svært begrenset det hver enkelt kunne bruke. Når bøndene skulle treske, måtte de bestille kraft fra verket, og bestillingen måtte gå gjennom oppsynsmannen. Han hadde oversikten og koordinerte strømforbruket. Det var bare ett treskverk om gangen som kunne gå, og en kunne heller ikke bruke kappsag når det pågikk tresking. 

Granmo elektrisitetsverk installerte også vipper hos sine abonnenter. Når mottakeren av strøm brukte mer enn abonnementet, slo vippene ut, og det ble mørkt helt til en skrudde av det som var for mye. Ifølge regnskapsbøkene ble det installert vipper første gang i 1939. Da står det for første gang oppført: Reparasjon og installering av vipper. Beløpene varierer fra 84 kroner i 1942, til 433 kroner i 1947. Abonnentene måtte selv betale en årlig leie for vippene - to kroner i starten, kroner tre pr. år fra 1946.

Abonnentene betalte for fastkraft, og så betalte de ekstra for leie av sagkraft og motorkraft.

Granmoverket ble kjøpt opp av kommunen fra 1. oktober, 1954. Aurakrafta hadde tatt over.

Erik Granmo kjøpte noen år senere kraftverket i Granmobekken fra kommunen for å få kraft til sagbruket. Men det varte ikke så lenge. Ved en stor høstflom i 1967, eller 68 ble demningen i Damlivatnet revet av vannmassene. Bekken flommet over og tok med seg det som lå i veien - bl. a. kraftstasjonen.

Da var også Granmo elektrisitetsverk historie.

Neste uke: Skjerva Bruk

Prosjektoppgave i arbeidslivskunnskap 1991 ved lærere ved Storås skole, Grete Kjøren og Laila Fagerhaug Grut.

Hele innledningen til saken kan leses i Årbok 43, 2002. Meldal Historielag.

Red. HSE