Håmmårn
En hammer er et nødvendig redskap, som kommer til nytte i mange sammenhenger. Snekkeren, smeden og skomakeren, ja, også en auksjonarius har bruk for den. Inne i øret vårt sitter det også en liten en og banker på en ambolt.
13.04.2019 - Synnøve Stina Elshaug
Kategori: historie
I den norske naturen finnes det mange ulike "Håmmårer". Og når ordet brukes i bestemt form slik som her, må det være en bestemt Håmmår jeg tenker på. Den ligger i utmarka til garden Druglimo, og den ligger rett bortafor oss, så vi kan se den fra kjøkkenvinduet. Denne håmmåren er et berg, kledd med mose og lyng, til tider også med skog. Men akkurat nå er den snau, etter at karene på druglimoen drev tømmerhogst der for et par år siden.
Ja, så var det Håmmåren da. Han ligger nå der, som sagt, naken og bar. Midt oppe i den er det en avsats, ei berghylle. Den har fått navnet «Preikestolen», sikkert at den innbyr til fin utsikt over dalen: en ser Orkla der den haster avsted mot Orkdalsfjorden, like så Resfjellet med de omliggende fjell rett inn mot Trollheimen.
På Druglihaugen bodde i sin tid en smed, også kalt Håmmårsmeden. Han var både flink med smihammeren, også bodde han like ved Håmmårn. Fra Druglihaugen og til Prekestolen borte i Håmmårn går det en sti. Den er i tidenes løp brukt av mange. Den siste som bodde på Druglihaugen var ho Rannei. Det var ofte at ho gikk stien bort til Prekestolen og speidet utover dal og bygd. Kanskje tenkte hun i likhet med Bjørnson: «Undrer meg hva jeg får vel å se – over de høye fjelle». Eller som en av våre salmediktere: «På høyden opp se lenger, gi sorgen en god dag». Her henta ho inspirasjon og nytt mot, til et liv i ensomhet og slit for det daglige brød.
I dag ligger Håmmårn med Prekestolen og innbyr til store naturopplevelser, - til å nyte utsikten, til avkobling, inspirasjon og avkobling som fedrene før har gjort.
Av Ole Druglitrø
Årbok 1991
(32. i rekka)
