Han Reidar
Jeg lærte tidlig å kjenne Reidar etter at jeg kom til Meldal. Men det var først etter at han begynte å skrive manuskriptet til boka “Sagn og halvglømte navn”, at jeg virkelig lærte ham å kjenne.
19.05.2018 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: historie
Og jeg kan bare si: Det var det artigste samarbeid jeg har hatt med noen, for han Reidar hadde humør og sans for det som var komisk. Jeg synes den dag i dag å høre den karakteristiske latteren hans når jeg kanskje hadde fått det til og det var noe komisk over tegningen jeg hadde laget til ham. Ja, vi hadde det ubeskrivelig artig somme gonger. Og ble illustrasjonene gode, så får nok Reidar ha den største åren for det, for han var en glimrende forteller. Etter mitt syn var han makeløs.
Og nu har jeg lyst til å fortelle en historie som underbygger den påstand. En dag jeg var på veg opp i Grenda møtte jeg Reidar ved meieriet. Så sier han: “Nei, Otto, nu må du lage en tegning til meg av han Kost-Larsen, for no hell e på å skriv om han”! “Ja”, sa jeg, “men da må du fortelle meg hvordan han såg ut, for jeg har jo aldri sett han eller hørt om han”. Og det gjorde han på en slik måte at jeg så han levandes for meg.
Jeg for heim så fort jeg kunne og tegnet han og kjøreoksen, mens inntrykket av det Reidar fortalte ennu var levende inni meg. Og så skjedde det “rare” at noen år senere ble det funnet et gammelt fotografi av Kost-Larsen. - Og det jeg hadde tegnet og fotoet var så likt at det var vel noen som trodde jeg hadde laget en kopi? Men om det hadde vært det siste ord jeg sier i mitt liv, så har jeg aldri sett det gamle fotografiet! Men det beviser bare hvordan han var, og hvordan vi begge hadde et usedvanlig godt samarbeid når det gjaldt utgivelsen av denne boka hans.
Adresseavisen hadde et bilde og en artikkel om oss to etter utgivelsen av boka; der hadde de bruk yttrykket “radarparet” fra Meldal om oss.
Og det var godt og trivelig å komme på Mælen til Reidar og Randi. En var alltid velkommen, for de var så glade for å få besøk.
Jeg minnes en gang jeg ringte til ham etter at han ble alene. Han så da så dårlig at han ikke greide å slå nummeret lenger. Men han sa: “Jeg har det så godt, - ja, det går itj an å hå det ber”. Men så la han til noe jeg aldri har glemt: “Også har e deg!” Han var trufast i sitt vennskap til siste slutt.
Av Otto Lie
Hele historien kan leses i årbok 33, utgitt av Meldal historielag i 1992.
Red: Hilde Stina Elshaug
