www.meldal.no

Det var SS-sjefen sjøl, Heinrich Himmler, i lag med Adolf Hitler & Co, som rundt nyttår 1942 hadde kommet til at skyting av fanger i de okkuperte land hadde for liten avskrekkende effekt. Dessuten var det stor mangel på arbeidskraft for krigsviktige formål.

To fluer kunne de slå i samme dasken ved å la dødsdømte fanger beholde livet, men sørge for at de forsvant sporløst, og drives i hardt arbeid til de stupte. "Vernichtung durch arbeit". 

Norge fikk i løpet av de to siste krigsår mer enn 900 NN-fanger. Ikke alle hadde formell dødsdom, men alle hadde gjort seg "kvalifisert" ved å delta i motstandsarbeidet, i sabotasjer, som kurerer, som grenseloser, i mil-org-grupper osv. 

Min onkel hadde vesentlig tatt seg av folk som var på rømmen fra tyske fangeanstalter, både Norske og utenlandske, og han hadde bistått sabotørgrupper. Visstnok hadde han og deltatt i kurer-virksomhet. Han var blitt totrurert ved Gestapo-senteret i Trondheim og hadde fått dødsdom der.

Nest etter jødene, var NN-fangene den mest utsatte gruppen i nazi-Tyskland sitt fangesystem. Å si det slik er kanskje å ta for lett på rasefordommer som gikk lenger enn jødene. Men i alle fall: NN-fangen var uten rettigheter, uten en eneste forbindelse til familie og venner, eller til verden overhodet, han ble trakassert og slått for den minste bagatell.

Vi prøvde å spørre om det ble gjort forskjell på NN-fanger - om rasefordommene kanskje var til fordel for norske og nordiske "arier"? Det ble ikke sagt direkte, men det fremgikk nokså klart at slik var det i noen grad. de franske var i stort flertall i leiren, Natzweiler, og hadde det ille. Men verst var det nok for østeuropeere; polakker, tsjekkere, russere og folk fra Balkan. De var ingentinh verd anna enn slaver, og fikk merke det.

Steinbruddet

De norska som kom til Nazweiler ble nesten uten unntak satt til å arbeide i et steinbrudd som lå i åsen en drøy kilometer opp for leiren. Der var det bruk for "grosse Norweger" som greide tungt arbeid. Der brøt de granitt-/marmorblokker som ble transportert til et grustak lenger nede for tilforming og lagring.

Da vi var der nå i påska, var det bygd skikkelig veg opp til steinbruddet og vi kunne kjøre til en romslig snuplass foran bruddet.. Rart var det å tenke på at i fyllinga for snuplassen lå hundrevis av døde kropper. Det ble nemlig mye skrapstein i bruddet, den ble lasta på traller og frakta ut på skinner. De svakeste fangene ble gjerne brukt til å skyve på trallene, steinen ble velta utfor skråningen, og da hendte det titt og ofte at en fange fikk en dytt i ryggen, ramla utfor i lag med steinen, og ble "skutt under fluktforsøk". Særlig var franske og østeuropeiske fanger utsatt for slikt endelikt.

På det tidspunktet da onkel Jon kom til leiren, var behovet for blokker til seiersmonumenter i ferd med å gå ut på dato. Krigen gikk tyskerne imot, de var på retrett gjennom Hviterussland og Ukrania, snart også Polen, og de allierte var gått i land i Normandie.

I steinbruddet hadde de gått i gang med tre store haller inne i berget til bruk for bombesikker krigsindustri. En av hallene var allerede tatt i bruk for reparasjon av Junker-fly, og mer skulle det bli. det er mulig at denne omlegginga førte til en viss lettelse i fangenes situasjon.

Men mønsteret var det samme: Vekking halv fire - vasking (naken kropp) - på med fangeklærne - morgen"kaffe" - oppstilling - marsj til arbeid - 12 timer arbeid med en matpause (suppe med brødskalk) - marsj ned til leiren - kveldsmat (suppe med skalk) - oppstilling på appellplassen - telling - eventuell omtelling - mulig ekstraarbeid - til køys.

Fortsetter neste lørdag

Årbok 53, 2012. Meldal Historielag

Red: Hilde Stina Elshaug