Litj-Krogen i krigen (del to)

Jo som fenrik i polititroppene i Sverige. Befalsdistinksjoner vart ikke brukt på permuniformene

I Steinkjer vart det organisert avdelinger, og Jo vart forfremma til sersjant og plassert som troppsbefal.


29.06.2019 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: historie

Det kom ordre om at det skulle settes opp et frivillig-kompani, et forsterka kompani med mitraljøse, som skulle unnsette Hegra festning. Jo meldte seg sammen med bl.a. kameraten Arne Sivertsen.

Kompaniet vart satt opp på Rygg, og skulle ta seg over fjellet og ned i Stjørdalen. Men nå hadde det gått mange dager, og Steinkjer sto i brann etter bombinga 20. - 21. april; det var ikke råd å komme igjennom. 

Frivillig-kompaniet måtte snu og vart liggende som “etter-kompani” under den tilbaketrekkinga nordover som nå starta. Ny plan: de skulle sendes til Namsos for å forsvare byen, og marsjerte til Formofoss.

Så kom det beskjed om at de engelske og franske styrkene hadde gitt opp Namsos, og kompaniet returnerte til Binde.

Der vart de innkvartert sammen med et kompani fra Fosen-bataljonen.

“Nå kom det,” forteller Jo. “Tyske Storch rekognoseringsfly over oss, og vi i Frivillig-kompaniet ga oss til å skyte på dem. Vi sikta litt framfor flya for å treffe, men det var nok mest bom. Da kom kompanisjefen fra Fosen og ga beskjed om at vi måtte innstille skytinga; vi måtte ikke røpe stillingene, sa han. Men Frivillig-kompaniet var ikke underlagt Fosen-bataljonen, så vi fortsatte å skyte”.

Mer direkte krigføring enn dette vart det ikke, og først på mai kapitulerte de norske avdelingene i Snåsa-området.

I Frivillig-kompaniet var det uenighet om hva som nå var den likeste måten å fortsette på.

Jo ville at de skulle ta seg over til Sverige, men kameraten Arne Sivertsen holdt på at de skulle la seg ta til fange slik at de seinere kunne “gjøre noe” her i det okkuperte Norge: “Det trengs folk i Norge også!” Og slik vart det.

De leverte fra seg våpna til tyskerne, men først demonterte de mitraljøsa og kasta delene til mekanismen utover i det snødekte landskapet. Bare de ytre, ubrukbare delene vart overlevert til fienden. Dermed var det slutt på kampene i 1940 for Jo sin del.

Som krigsfanger vart han og kompani-kameratene satt til veiarbeid ved Binde, slik at det skulle bli framkommelig for okkupasjonsmakta. Han var, forteller han, i heller dårlig humør.

Stort likere vart det ikke da han og de andre vart sendt som krigsfanger til Steinkjersannan.

Det kom etter hvert ordre om at krigsfangene skulle settes fri, men at befalet først måtte skrive under på at de ikke skulle kjempe mot tyskerne på norsk jord.

Jo og noen av de andre nekta å skrive under på dette, og vart da satt til å tømme latrinene i leiren. Men til slutt vart de nærmest kasta ut fra Steinkjersannan, og det vart ikke mer snakk om å skrive under på erklæringa om ikke å sloss mot tyskerne. 

Sammen med Arne Sivertsen og to kamerater til dro Jo fra Steinkjer rett opp i Resdalen og tok inn på hytta som faren hadde satt opp på Krobekkhaugen. Der kunne de nyte friheta i Trollheimen.

De holdt seg i form med turer og vedarbeid, de fiska i Resvatnet og leikte seg med å renne på regnslag ned den bratte fonna oppi Storgruva i Resfjellet, og hadde det fritt og fint utover sommeren, i god avstand fra krig og okkupasjon.

Seinere vart det heimefrontfolk av dem, alle fire;

Arne Sivertsen fra Innherred dreiv lenge som kurér før han vart sendt til Sverige. Det frie livet i Resdalen kunne ikke vare ut over sommeren i 1940, og tidlig på høsten dro Jo til Oslo for å studere. Til å begynne med tok han sikte på å studere matematisk geografi ved Universitetet, men først måtte han ta forberedende prøve.

Han fikk seg hybel hos fru Støren, som var gift med sønnen til gammeldoktoren i Meldalen, Eilert Støren.

Fru Støren var god kjent med mor til Jo, som hadde vært mye heime hos Støren-familien i den tida ho var lærerinne på Grefstad. Snart fann han seg større hybel i Ullevålsveien. Den delte han med en nokså troskyldig, men også påfinnsom ungdom fra Alvdal: Kjell Aukrust. Det var Odd Aukrust (“Bror min”), som da var forlova me ei av søstrene til Jo, som skaffa dem denne hybelen.

Med den bakgrunn han hadde tok det ikke lang tid før Jo kom med i militært motstandsarbeid, og han vart troppsjef i Milorg.

Det var ofte øvinger øverst i Lommedalen.

En gang vart det mer spennende enn godt var: de vart oppdaga av tyske soldater, og Milorg-karene måtte bare komme seg unna og rømme hver til sitt. Jo var ikke sikker på om hybelen i Ullevålsveien var trygg, så han hadde pistolen klar da han stiltra seg opp trappa. - Oppe på hybelen satt Kjell Aukrust og kjeda seg.

Spilloppmaker som han var alt da, kom han på at han skulle stelle i stand noe skikkelig artig da han hørte det knirka i trappa. Han drog et laken over seg, stilte seg bak døra - og da Jo forsiktig åpna den, hoppa han fram og kauka “Hau!!” Der og da var nær på at karrieren hans Kjell Aukrust hadde slutta før den hadde fått begynt...

For å ha en slags tilbaketrekningsplass oppi Trollheimen, tok han seg en tur nordover utpå høsten og bygde seg en gamme oppmed Bjønnaråa, i vesthellinga av Tovbjerga. (Den stod der stadig en tjue års tid etterpå, da nedskriveren overnatta i gammen, som enno ga brukbart ly mot ei kraftig haglskur). Tilbake i Oslo vart det eksamen i forberedende før jul.

Så vart studieplanene lagt om, og han tok til på Gymnastikkskolen på nyåret 1941.

Utdanninga der var på halvanna år. Det fantes ikke stipendordning eller anna form for økonomisk studiestøtte, så han tok på seg å undervise gymnastikk-partier for student-idrettslaget; det holdt til måneds-husleia på 35 kroner. 

Han hadde “kvote” for skummamjølk som han tok ut i nærbutikken, og sammen med Kjell Aukrust finansierte han en del av matbudsjettet med å selge brennevinskvoten; den vart godt betalt og var som hard valuta å rekne. 

Men en gang, i mai 1942, gjorde de unntak og tok ut kvoten sjøl; nå skulle den forbudte Grunnlovsdagen feires, om enn på lite tradisjonell måte.

De to karene stilte seg opp med flaskene sine på Grand-hjørnet den 17. mai og delte ut gratis dram.

Folk tok villig imot, og det var storveis artigheit den stunda det varte, til politiet greip inn mot denne måten å feire dagen på og tok med de to ungdommene til et heldigvis kortvarig besøk på Møllergata 19.

 

Fortsetter neste lørdag. 

 

Ved Audun Eftedal

Årbok 52, 2011 Meldal Historielag

Red: Hilde Stina Elshaug

Annonser


Medlemmer