www.meldal.no

Der foregikk det pliktkjøring av stein til elveforbygning, og de to tantene hans på småbruket Granli satte stor pris på at han overtok denne plikta, så de slapp med bare å stille hest.

Da høsten kom, fikk han i noen uker arbeid som lærer for fem-seks elever mellom  syv og fjorten år på Garberg skole på Skogen. Han fikk losji på Agholt. Der var det så god seng som han aldri hadde hatt før, med djupe, godt polstra madrasser oppå sengehalmen, og attpåtil dundyne.

Snøen kom tidlig den høsten, og så snart det var føre til det, gikk han på ski til og fra skolen.

Kroppsøvingstimene vart brukt til skihopping og renning i bakken ovafor skolestua. Han lærte elevene å renne mesta rett imot døra, men det var bare han sjøl som tok telemarksvingen inne på gangen i skolestua. Ellers likte han å vise seg med å stille seg bak kateteret, ta tak med hendene og gå opp i håndstående. 

Men han ville tilbake til studiene i Oslo, og gikk igang med matematisk geografi og kjemi. Men det kom aldri noen sensur, for først på desember skjedde det dramatiske saker på universitetet: Nazimyndighetene stengte universitetet, og de studentene som var der, vart arrestert og mange av dem sendt i konsentreajonsleir. Jo var så heldig at han ikke var der den dagen. Han skjønte etterhvert at han måtte komme seg unna, dobbelt ettersøkt som han var som både student og Milorg-mann. Han fikk kontakt med Arne Sivertsen, og sammen la de opp planen for hvordan Jo skulle somme seg unna.

Julekvelden 1943 drog han nordover på Dovrebanen

Han kunne jo ikke skaffe seg reisetillatelse på lovlig vis, men fikk tak i et forfalska tjenestepass for ansatte i jernbanen; det var en kamerat var deltidsansatt i NSB som ordna med både det og med falsk reisetillatelse. Men da Jo ville ekspedere ski og ryggsekk som reisegods på Østbanestasjonen, råka han på en mistenksom vaktmann som meinte at her var det en som forsøkte å snike seg gratis med toget. "Bli med meg, du! Til Stasjonsmesteren!" Og stasjonsmesteren sa: "Dette går ikke, dette er alvorlig!" Og så bars det videre til sjølveste distriktssjefen. Så var det å tilstå og forklare, og distriktssjefen både skjønte og godtok forklaringen. Jo vart sendt tilbake til stasjonsmesteren, som viste seg å være en god jøssing, og som nå ordna opp og skreiv ut reise-erklæring (falsk, den også) til Trondheim, og ga klar beskjed: "Du skulle ha kommet til med med én gang. Gå nå direkte bort og kjøp billett, og kom deg så ombord på toget, og sitt aldeles stille!"

På Dombås var det billettvisitasjon, men det gikk greit. 

Det var en voldsom aktivitet på stasjonsområdet der; ett, eller anna hadde skjedd som gjorde at det var mindre oppmerksomhet til overs til å sjekke passasjerer. Så var det bare å holde seg i ro fram til Trondheim, der han hoppa av toget like før vippebrua ved Skansen og traska opp Steinberget til Villa Snoan, der farbroren, grosserer Martin Krogh bodde. Det var tidlig å komme på besøk, klokka sju på juledagsmorgenen, men onkel Martin tok det med fatning: "jaså, e du ut å fær så tidle, du å, Jo?" var den rolige velkomsthilsninga. - Jo fikk kvile seg og sove noen timer i Villa Snoan før han måtte prøve å komme seg videre til Innherred og kameraten Arne Sivertsen.

Den som skulle lenger enn til Stjørdal stasjon, måtte ha reisetillatelse, og det hadde ikke Jo.

Men han tok sjansen, og han satt heilt i ro fram til Skogn, der han tok inn hos Arne Sivertsen om juledagskvelden. (Den neste uka vil han ikke snakke så mye om, anna enn det at ho var svært pen, ho Vebjørg, søster hans Arne. Og det var forresten venninna hennes fra Rennebu også, ho som seinere tok seg av en frislept polsk krigsfange og vart mor til Jan Garbarek.) Han Arne vart med videre som kjentmann og vart grenselos. Den start den 4. Januar 1944. Først vart det ordna med hesteskyss fra Okkenhaug og østøver, og så var det å spenne på seg skia. Det bars via Markabygda og Feren opp til Kjølhaugan, der de skulle overnatte i ei lita bu. Det kom så sterk vind at de blei liggende værfaste; ja, det blåste såpass at dei ikke kunne gå ut på do! Men det ga seg da, og de kom seg til svenskegrensa. Der snudde han Arne, og Jo tok seg viderei ukjent terreng aleine.

Etter mye slit kom han til Skalsvattnet.

Det hadde vært meninga å gå sørom vatnet, for han hadde fått beskjed om at isen var svært dårlig, men han hadde gått litt feil, og kom fram omtrent midt på vatnet. Han satte seg ned, åt opp turprovianten og tenkte igjennom situasjonen. Han kom fram til at han bare ikke orka å gå den lange veien rundt i det elendige føret, og bestemte seg for å ta sjansen på isen. Han kom seg så vidt over råka innmed land. Langt unna kunne han se lysa fra målet, Skalstugan. Det låg drevsnø oppå isen innimellom, og da så det straks litt tryggere ut - men der satte han staven tvers igjennom. Det vart en hustrig tur over vatnet, men han kom seg da over landråka på østsida. Våt, trøtt og kald kom han seg fram til forlegninga på Skalstuan. Der vart han straks arrestert av kommandant Svensson, som nekta å tru på historia om at Jo hadde kryssa isen på Skalsvatnet. Jo vart stengt inne på loftet, mens det vart sendt en patrulje for å finne skispora hans. Patruljen kom omsider tilbake, og Jo hørte at meldinga vart avgitt: "Den där jäkla norrbaggen har fanmej gått over över sjön!" Da vart Jo straks satt fri av Svensson, som var en god mann å ha for nordmenn på flukt. Det var verre med landsfiskalen, som hadde det med å sende flyktninger tilbake til Norge.

Han vart sendt til et kort opphold på Mattmar mottaksleir for vasking og helsesjekk. Den gamle helsesøstra der kikka etter lus. "Ja inte tror jag att ni har sådanna odjur på er, men lagen säjer at jag skal titta äfter." - Jo kommenterer: "Og da var det lett å skjønne at vi var i Sverige, der lagen skal følges til punkt og prikke. I Norge var det jo på den tida mest om å gjøre å prøve å omgå lovene."

Neste stopp var den kjente leiren Kjesäter.

På grunn av at han hadde såpass med militær erfaring og bakgrunn, vart Jo så kommandert inn på obligatorisk kurs for alt personell med befals - eller offisersutdanning. Hit måtte alle, uansett militær grad fra Norge; alt fra sersjant til oberst. En av de andre kursdeltakerne var oberst Birger Eriksen. Kommandanten fra Oscars Borg som ga ordren om å senke "Blücher" den 9. april, og dermed redda regjeringa og kongefamilien fra å bli tatt av tyskerne. - Etter kurset vart Jo forfremma til fenrik, og var troppssjef i de såkalte politistyrkene. 

I et glasskap i leiligheta ved Grefsenkollen sår det en del pokaler og andre premier, blandt annet for en andreplass i "norsk mesterskap" på tremila. Han vart også bataljonmester i langrenn, og deltok i flere øvelser "et norsk friidrettsmesterskap" i Göteborg.

Etter nærpå halvanna år i Sverige kom endelig frigjøringsdagen den 8. mai 1945. Politistyrkene vart sendt til Norge; Jo var blant dem som kom til Oslo. 

Den 11. mai 1945 rykka avdelinga hans inn på Akershus, som de overtok fra de tyske okkupantene. (Det berømte bilde av den norske heimefrontoffiseren Terje Rollem som stramt hilser på den tyske kommandanten, blir ofte presentert som fotografi av den offisielle overtakelsa. Dette er ikke historisk korrekt da dette bildet vart tatt, hadde alt polititroppene overtatt festningen.) 

På ett av bildene fra innmarsjen ser vi troppssjef, fenrik John Olav Krog rett bak flagget og i spissen for troppen sin. Som elste troppssjef vart han den første vaktkommandøren på Akershus etter frigjøringa. 

Han husker den første natta som "Beint fram jævlig". Det verste var en bil som ikke stoppa for anrop i porten inn til festningen. Vaktposten åpna ild; en vart drept og en såra i foten. Denne saka vart aldri klarlagt; det var en sivil bil. - Oppover gata mot Karl Johan var det skyting. Deltakere var både fulle tyskere med våpen, norske nazister, engelske soldater og en del heimefrontfolk som feira seieren vel sterkt. 

Inne på festningen fikk vaktkommandanten utpå natta melding om at en full soldat fra politistyrkene rava rundt på området. Det viste seg at tyskerne hadde etterlatt seg store lager av drikkevarer som de norske soldatene raskt klarte å finne fram til. Så måtte området finkjemmes, og Jo gikk runden og sørga for at lager etter lager med brennevin vart avstengt. Det kan nok hende at det "kom bort" noen flasker til seinere, privat bruk. En av karene i troppen, som hadde klart seg uskadd igjennom hele krigen, presterte å skyte av seg en finger da han satte børsa vel hardt i bakken ved orderen "ved foten gevær" og holdt fingeren over løpet. 

Med innmarsjen på Akershus slutter strengt tatt beretninga om John Olav Krogs opplevelser under krigen. 

Men det vart en god del etterrakster: Alt i mai 1945 vart han sendt til Mandal for å være i befal i en vaktstyrke for de tyske soldatene som skulle sendes heim, og deretter bars det til Sauda som troppssjef og vaktkommandør i et kompani som skulle passe på en stor leir med tyske ubåtmannskaper. Der var det også en gruppe med frigjorte sovjetiske krigsfanger, og de praktiserte en streng indre justis: en av dem, som var mistenkt for å ha samarbeida med tyskerne, vart rett og slett drept ("Poina-affæren"). Som minne fra oppholdet i Sauda hadde han seinere med seg til Medalen en schäferhund, Terra, som han fikk av en tysk offiser som skulle heimsendes. 

Så vart han innkommandert til plikttjeneste i den aller første avdelinga av tysklandsbrigaden. 

De vart forlagt i Harz-fjella, der han som idrettsoffiser blandt annet arrangerte orienteringsløp i traktene ved Bloksberg. Omsider vart han dimittert sommeren 1947, så han kunne få gjort seg ferdig med studiene. 

Han vart professor i zoologived universitetet i Oslo.

Før han kom så langt, vart han kjent som mannen som fann svaret på spørsmålet om bjørnen går i dvale om vinteren, eller bare sover. Måten å finne ut det på var å klatre inn i et svartbjørnhi og stikke et febertermometer i bakenden på den binna som lå der. Det viste seg at bjørnen ikke går i dvale…

- Ved romfartssentret til NASA i Houston, Texas er den første virkelige romdrakten utstilt; konstruktør: John Olav Krog. 

Han døde i 2007 og har grava si på Meldal kirkegård.

Ved Audun Eftedal

Årbok 52, 2011 Meldal Historielag

Red: Hilde Stina Elshaug