www.meldal.no

For noen var vel dagene gode, men for svært mange var ikke dagene noe å skryte av.

Jeg tenker på de siste tiåra før annen verdenskrig. Vi som har levd en stund, husker denne tida med ledighet og sosiale problemer og alt hva det innebar for den enkelte. Det største problemet for styresmakten i disse åra var arbeidsledigheten.

Løkken var et lukket samfunn den gang. Verket var hjørnesteinsbedriften. Utenom den fantes det ingen industri av betydning.

Meldal var en typisk jordbruksbygd. Ungdom og familieforsørgere som var arbeidsledige, hadde ikke noe sosialt nettverk å støtte seg til, slik som nå. Det var ingen trygdeordninger, bortsett fra kretssykekassen og fattigkassen.

Sykekassen fungerte for dem som var i fast arbeide. Fattigkassen var bare en nødhavn for alle som stod utafor alt.

Ingvald Svinsaas har i sin bok «I skyggen av et tårn» skildret de arbeidsløses hverdag. Han la ikke fingrene imellom da han skrev om de harde tredveåra. Jeg skal ikke gå i detalj, men bare gi noen korte glimt fra den tida.

Det som gjorde mest vondt å høre fra de arbeidsledige, var at de fikk slengt etter seg at de var arbeidsskye, late, tiltaksløse. Hvorfor tok de seg ikke arbeide hos bøndene for kost og losji i stedet for å gå og slenge? Det var spesielt de som hadde sitt på det tørre, som hadde den oppfatningen.

Det heter at vi har fått et hardere samfunn idag. Kriminaliteten var vel mindre en i dag, men jeg vil påstå at samfunnet var mye hardere den gang. Men vi hadde et gode. Bortsett fra flokken av arbeidsledige, fantes ikke køer. Soningskøer eksisterte ikke. Kretsfengslet på Vollan i Trondheim hadde alltid ei selle ledig. Der fikk du gratis kost og losji på dagen. Vann og brød hadde du hjemme, i hvertfall vann.

Køen foran Vinmonopolet var liten. Det var lite om penger, og heimbrent var billigere. Sykehuskøer og ventelister var ukjente begrep. Tannlegene hadde lite å gjøre. Å trekke ei tann kostet penger. Tannpine var gratis. Vårherre og naturen sørget for tannhelsen, og mange så ut deretter. De var ingen reklame for Stomatol, akkurat.

En gang – jeg husker ikke årstallet – besluttet kommunestyret å sette igang arbeide for å avhjelpe nøden blant de arbeidsledige. Arbeidet ble betegnet som nødsarbeide.

Frilsjøveien skulle rustes opp, grøftes og gruses. Ei nemnd fikk i oppdrag å plukke ut de mest trengende. Fjorten mann ble vurdert og fikk jobb. Men en ble vraket. Han hadde uheldigvis i sin tid tatt middelsskoleeksamen. Nemndas begrunnelse var at han var overkvalifisert til denne jobben.

Betalingen ble satt til femti øre timen. Spaden måtte kjøpes. Hakka og spettet var kommunale. Arbeidet varte i tre uker, og det var inntekten det året. Mot slutten av veiarbeidet kom en gubbe og ville hyre onnakarer.

Men så var det betaling da. Jo, de skulle få samme betaling som på veien, femti øre timen på egen kost og høygaffel. Alle takket nei og ba bonden, som ikke var fra bygda, dra til et visst sted med skambudet sitt.

Takket være sporten kom ingen av de ledige ungdommene på skråplanet. Lagene Løkken Idrettslag, Fjell og Thor, gjorde et rosverdig arbeid for å aktivisere ungdommen. Løkken Arbeiderungdomslag må også roses for det samme. Parolen i idrettslagene var ikke å vinne, men å delta. Prestasjonene var ikke så store, og premiene deretter. Gleden ved å delta var størst.

Til et idrettslag på Hovin kom det to fulle busser fra Løkken med bare deltakere. Kun to hadde piggsko. Kjærlighetslivet til de arbeidsledige må også nevnes. Spesielt for mannfolka sto aksjene lavt i kurs, nesten nedskrevet til null. Skulle du be med deg en jente på kino, hadde du ikke penger.

En ting som forundrer meg, at det blant så mye ledig ungdom ikke forekom kriminalitet. Som oftest var det bare bagateller. Stoffmissbrukere var et ukjent begrep, alkoholisme forekom ikke. Ingen begikk selvmord verken av depresjon eller sult. Å gå arbeidsledig år etter år ble en slags livsstil. Og felles skjebne var felles trøst.

Noe som svært mange fryktet, var å komme på fattigkassa eller på kommunen, som det også het. Å komme på fattigkassa var en skam, men også en fornedrelse av menneskeverdet. Men når nøden ble for stor, og sulten gnaget, ble fattigforstanderen den eneste nødhavn.

Matlappen som du fikk og måtte legge på disken hos kjøpmannen, forkynte for alle og enhver at nå var du kommet «på kommunen». Lappen var ikke stor, og inneholdt enda mindre. En må vel ha lov til å kalle det et eksistensminimum.

Fra Meldal kommunes arkiv har jeg fått oppskriften:

Den gjaldt i sju dager pr. person uansett alder. Jeg har reknet ut «kvoten» for hva en person hadde å leve av pr. dag: 143 g. Kjøtt eller fisk, 1/2 kilo poteter, 35 g. Margarin, 280 g. Byggmel, 70 g. Hvetemel, 35 g. Sukker 3/4 l. Skummet melk. Det var alt.

For det meste var det amerikansk flesk som ble delt ut, og det kjentes på lukta at det hadde reist langt. Slankeeksperten Grete Roede ville ha jublet over denne menyen. Men det var ikke så enkelt for de kommunale etater heller. Fattigvesenet sto langt nede på prioriteringslista, og bevilgningene var skåret helt inn til beinet. Istedet for å telle kalorier måtte man telle penger.

Men så kom 1940. Kampropet fra 1936 «Hele folket i arbeid» ble en realitet, men på en noe annen måte enn forventet. Fattigforstanderen ble arbeidsledig. Matlappen og det amerikanske flesket forsvant. Men i stedet fikk vi rasjoneringskortene.

Av Bjarne Løset

Meldal Historielag. Årsskrift 1997 38. i rekka

Red: Synnøve Stina Elshaug