www.meldal.no

Derfor la vi ut på ny reise i 2004. Data-alderen hadde nå komme så langt, at det var mulig å sitte hjemme og ordne både transport  og opphold.

Vi tok kontakt med et hotell i den gamle spanske byen Antigua og fikk eieren til å komme å hente oss på den internasjonale flyplassen i Guatemala.

Byen ligger svært fint til mellom flere vulkaner. Byen var en av de første byene som de spanske erobrerne anla i det nye kontinentet  og den har beholdt sitt særpreg til i dag.

Etter å vært der i noen dager , reiste vi videre til  en av sjøene like i nærheten , hvor vi hadde bestilt opphold hos en norsk familie, som hold på med å bygge opp et hotell i en liten landsby. Det var ingen vei dit , så vi måtte ta en liten båt et par km. langs stranda.  Og det var ingen transport så vi måtte gå opp.

Mannen var godt kjent i Trøndelag, for han reiste rundt på sportsforretninger om vinteren og solgte inn sportsutstyr. Han var godt kjent på Løkken . Familien på to voksne og to små barn bodde i Norge om vinteren og bygde på hotellet om sommeren. De andre gjestene på hotellet var venner og familie, fra Norge .

Bretter papirfly til ungene i landsbyen

Etter et par dager tok vi bussen nordover til en noe spesiell  by.

Der var det restauranter  med innfødte gutter og amerikanske ungjenter, som hver dag satt og lærte seg spansk. De hadde faste bord og kunne lære seg litt av hvert , men det var en god og saklig atmosfære der.

Derifra reiste vi vestover til stillehavskysten , hvor vi bodde på stranda. Store skilpadder kom opp på stranda om natta og la egg i sanda.

Tradisjonelt vart egga gravd opp av de innfødde og spist opp. Men nå hadde  miljøvernorganisasjoner  tatt på seg å berge skilpaddene . De gravde opp egga og klekka dem i tygge forhold.  For å få finanser arrangerte de kappløp  med de små skilpaddene  ned i havet. Turistene betalte showet.

En dag vi var på stranda skulle en av de lokale båtene ut å fiske. De lasta om bord fiskeredskap og garn, og fikk hjelp til å styre båten ut gjennom brenningene. Men det gjekk fryktelig galt. En brottsjø fylte båten og alt innholdet gjekk i sjøen. Familien gråt og klaga seg , men en av de brutalt sterke karene fikk av motoren og dratt båten i land.   Så tok han den 100 hk  store motoren på aksla og gjekk opp i landsbyen.

Vi tok bussen tilbake til Guatemala city som er en by med trange gater mellom låge hus.  I gatene gjekk det utrangerte amerikanske skolebusser og spydde ut tjukk dieselrøyk.

Vi bodde på et hotell i en av sentrumsgatene, og vi var på marked og kjøpte de tradisjonelle dameskjortene.

Rigoberta Manchu er ei mayakvinne som arbeide for urfolkets rettigheter. I 1992 fikk ho Nobel fredspris for sitt utrettelige arbeide. Ho var den første som oppnådde denne hederen og folket er veldig stolte.

Tikal er den største og mest kjente av de gamle mayabyene. Den var helt overgrodd og skjult under jungelen. Det arbeides hele tiden meg å avdekke byen og finne ut hvordan den var .

Vi tok bussen fra Guatemala city og overnattet på et fint lite hotell, før vi var med på en guidet tur inn i Tikal.

Tikal har mange tempel, som viser hva som engang var et stort sentrum.  De innfødte mayaene holder stedet for hellig og kommer dit, for å tilbe og ofre til de gamle gudene.

Det var også ballspill baner. Reglene jekk ut på å få en ball av gummi på størrelse med en handball, gjennom ringer av stein på de skrå veggene. Det var bare lov til å bruke hoftene til å dytte ballen. Vinneren var den som først fikk ballen gjennom en steinring.  Han høstet stor ære.  Taperen mistet hode.

På veien tilbake i retning Guatemala city ,oppsøkt vi et spesielt samfunn.

Vi tok elvebåt nedover en kanal et par timers tid, til vi kom til golfkysten.  Der var det en landsby som var bebodd av etterkommere etter rømte svarte slaver. Vi overnattet i rom i et boligkvarter som lå et par hundre meter fra resepsjonen som var bemannet. Rommet var ikke særlig solid bygd og det var ingen lås i døra. For å føle oss litt tryggere , tok vi alle møblene i rommet og stablet foran døra. Det vart ei rolig natt med bølgeskvulp fra stranda.  Vi sov.

Dagen etterpå gjekk vi rundt og kika på gatelivet.

Vi reiste attende til hovedveien , for å reise til Honduras. Der måtte vi skifte buss vi verdens farligste veikryss. Det var et y-kryss med stor trafikk i alle retninger. Store lastebiler med overlast . i vill fart og sikkert dårlige eller manglende bremser , kjørte som svin gjennom krysset, Vi så ingen ulykker den halve timen vi sto der, men vi var  letta da vi kunne kjøre videre.

I Honduras ligge en av de store mayaruinene .  Stedet heter Copan, og det pågår stadig gravinger og undersøkelser der på samme viset som i Tikal.  Det er et mysterium hvorfor all aktivitet plutselig forsvant i alle Mayabyene for ca. 800 år.  Uår ramma samfunnene flere år på rad. Kriger og sult gjorde at mayaene rømte fra byene sine.

Vi reiste tilbake til Guatemala city.

Og derifra til Norge.

Men interessen for Sør-Amerika var vakt og vi var bestemt på å komme tilbake.

Se Nanny og John Eystein på reise  i Mexico i en tidligere artikkel.

Tekst og bilder John Eystein Grefstad

Red:RS