www.meldal.no

En god frokost er en god start på dagen. Frokostbufèen hadde noe for alle, og vi hadde god tid til å nyte den og drikke kaffe etterpå. Bussen kom og stilte seg utom døra, og alle var klar for nye opplevelser.

Med alle på plass i bussen, tok sjåføren vår initiativet til ett minutts stillhet for Kong Harald V og vi sang «Ja vi elsker». Et fint og godt øyeblikk for å minnes en kjær Konge.

Frøya var fortsatt på tilbudssiden og viste seg fram på en eventyrlig måte. Faktisk var det mer enn vi hadde forventet på en sensommerdag. 23 grader og vindmøller som stod helt i ro. Flagg på halv stang og balkongflagg fra mange forskjellige nasjoner, gjorde at reisefølget startet turen i stillhet. Bare litt stille småprat hørtes.

Det første målet var Titran. Der ble vi møtt av Håvard Dyrø som er daglig leder på Frøya kultur- og kompetansesenter. Møtestedet var Stabben fort, med utsikt til Sletringen fyr. Først snakket vi litt om Titran-ulykka, som var kjent for de fleste. Det var en stor tragedie da så mange omkom på en gang. Nå er det laget et teatermanus og Titran-spelet blir arrangert annethvert år for å minnes denne tragedien.

Etterpå fikk vi et innblikk i hva som skjedde under andre verdenskrig. Tyskerne var veldig opptatt av å sikre norskekysten mot invasjon fra britene. Derfor bygde de fort med kanonstillinger langs hele kysten. Det var gamle kanoner som ikke var særlig treffsikre, så antagelig var det ikke noe særlig forsvar.

En delegasjon tyske offiserer var på befaring på Titran og bestemte seg for at stedet, som er ut mot havet og leia, egnet seg for å plassere et fort. De okkuperte et stort område og plasserte ut unge soldater som satte i gang med å skaffe seg et fotfeste på Titran. Familier måtte flytte for å skaffe husrom, og det ble bygget brakker og Stabben fort ble bygd. Etter hvert kom det krigsfanger som måtte gjøre det meste av arbeidet. Fortet ble ingen suksess, for skipstrafikken fant seg en ny lei for å unngå kanonene på Stabben. Det eneste fartøyet som ble skutt på, var et tysk skip.

De unge soldatene ble sendt til østfronten, og eldre soldater som hadde gjort tjeneste på østfronten, kom til Titran. De hadde fått nok av krig, og det strenge regimet som de unge soldatene holdt, opphørte, og resten av krigen merket de ikke så mye til at de hadde et tysk fort plassert der.

Vi fikk gå inn for å se på utstillingen som er der, og det var tydelig at mange syntes det var interessent. Etterpå tok vi turen til Sletta kirke. Der fikk vi overvære flaggheisingen, et nytt sterkt øyeblikk.

Ved Sletta kirke står det et flott monument over de som omkom i Titran-ulykken. Folk fra Møre og nordover kom til Titran for å fiske sild, så det var ikke bare folk fra Titran som omkom. Hjemstedet til de omkomne stod på steinen.
Veiene på Titran er ikke bygd for busser. Sjåføren vår viste seg å være en presisjonssjåfør som greide å manøvrere bussen på krokete, smale og litt dype passasjer. Mer enn en gang vurderte jeg å bli litt bekymret, men det viste seg å være unødvendig. Men litt spennende var det!

Da var det tid for å forlate Frøya, og over på Hitra hadde vi Hopsjøbrygga som mål. Der skulle vi spise lunsj, og ball stod på menyen. Den ble servert med kålstappe og bacon. Til dessert fikk vi karamellpudding og kaffe. Perfekt!

Vi fikk en levende innføring i Hopsjøbrygga si historie, sammen med ei gruppe fra Smøla. Potetpresten vår, Jacob von der Lippe Parelius d.e., var en del av historia. De har også et hvalmuseum og en nedlagt hermetikkfabrikk som vi kunne besøke. Noen gjorde det, men jeg bestemte meg for å sitte ute og nyte finværet.

Turen tilbake til Meldal på ettermiddagen ble brukt til avslapning, småprat og en god følelse av å ha fått en flott tur til et område så nært, men helt forskjellig fra Meldal. Takk til Orklareiser for god planlegging!

Takk til dere som var med på turen og gjorde at den ble så minneverdig.