www.meldal.no

Mange har gitt uttrykk for at de har gode minner herfra.

Første skriftlige nedtegnelse som vi kjenner til er fra katolsk tid, fra sommeren 1310. Da hadde hr. Sigurd, som prest på Gritom (Grøtte), satt opp testamente hvor han ga bort til korsbrødrene i Nidaros en gardpart i Rye i Meldal, en seter på Oppdal og dessuten en del sølvtøy, sengeklær, bordstell og annet. Han kjøpte seg kår, underhold for resten av levetiden.

De var vanlig at kirka og prestegården lå like ved hverandre, dette var praktisk da presten bl.a. skulle holde messe flere ganger om dagen. Gården lå nok da oppe på bakken like øst for kirka.

Den første Lutherske presten var Nils Friis som var her fra 1547-52.  Han bodde nok på gården.

Den første forandringen kom med Hans Ebbesen Hornemann, som var prest her fra 1736-56. Han var nummer ni i rekken og flyttet deler av gården hit hvor den siden har stått. Her var det en åker som ble kalt gullkista.

Det han flyttet i 1740-årene var:

1. Ei lånn som senere ble midtdel i hovedlånna.

2. Ei herrestue som senere ble ombygd til borgstue (borgernes eller almuens stue). Det er den nåværende forpakterboligen.

3. Ei borgstue

Det var altså beboelseshus han flyttet. Driftshusene ble stående igjen.

Om Hornemann fortelles det at styggemannen var etter han og ville målbinde ham i bibelske spørsmål. En gang var det så ille at de måtte reise etter kapellanen hans, Christian Blix, som bodde lenger nede i bygda. Han var kjent for å være drikkfeldig, udugelig og populær. Men han hadde vært student i Wittenberg (i lutherdommens høyborg) og han hadde fått tak i svarteboka. Han red opp og forsøkte på flere vis å få den onde ut. Det som hjalp var da han varmet opp ei nål og stakk hull i blyet i et vindu. Gjennom det lille hullet fikk han så manet styggemannen ut. Vinduet er på Meldal Bygdemuseum. - Den Onde bør vi ta alvorlig, om ikke på samme måte som da!

Jakob von der Lippe Parelius

Den som imidlertid fikk gjort mest på gården kom litt senere. Det var Jakob von der Lippe Parelius, eller “Den vise Pareli” som han også ble kalt. Han var prest fra 1793-1819.

Parelius var en dyktig naturvitenskapsmann for sin tid.

Det var vanlig at presten måtte kjøpe gården og løse ut forgjengerens arvinger. Gård og jord var vanskjøttet, hevdet Parelius, og skogen var uthoggen. Gården hadde 19 store og og små hus på de to plassene, pluss hus i utmarka - til sammen 25.

Parelius bygde hovedlånna ut i lengde 44 m. Lengden var som nåværende lånn pluss stakittgjerdet på begge sider. På sørsiden kan en enda se tuftene etter den. Lånna var i tre deler i to etasjer.

Bygningen hadde også klokketårn. Klokka er i tårnet på den nåværende borgstua (forpakterboligen).

Vest for lånna fikk Parelius laget en stor frukt- og urtehage. Den var nok bygget opp etter barokt mønster med felter, ganger og mange detaljer. En hovedgang gikk gjennom midtre del av av lånna ned til lysthus som sto i motsatt ende av hagen.

Hagen gikk nok atskillig lenger mot elva enn den nåværende, Men det fine, gamle lysthuset med vimpelen som bærer årstallet 1795 står fortsatt, og i tidenes løp har det fått over 1000 navnetrekk og årstall på veggene innvendig, noe som gjør det ytterligere verdifullt.

Parelis lærte bygdefolket å dyrke poteter, noe som kom godt med i nødsårene etter århundreskiftet. Potetkjelleren her er den første i Meldal. Han drev opp gården til et mønsterbruk.

Margrethe Schytte Mørch

Parelius var gift med Margrethe Schytte Mørch - som Margrethehaugen er oppkalt etter. De hadde seks barn.

En gang det kom ny kapellan så prestefruen ham ut til å bli et passende parti for sin yngste datter, som forøvrig også het Margrethe. Problemet var bare at han var gift. Først fikk de drøyet det lenge før kona kom, og da hun endelig ankom med sine to skjønne barn, skjønte hun fort hva som sto på og tok det selvfølgelig ille opp. Men etterhvert fikk de erklært henne for sinnsyk og sendte henne til Kristiania, og hun endte visst på St. Jørgen i Trondheim. De to andre ble viet av gamle Parelius som da var både blind og skrøpelig. Det ble til og med sagt at brudgommen ikke var skilt.

De ble prestefolk ute i fjordene, men på dødsleiet skal Nannestad ha sendt bud på til sin første kone med bønn om tilgivelse, noe som han visstnok skal ha fått. Han døde i fred, men det skal ikke svigermoren Margrethe ha gjort. Derfor ble det sagt at hun gikk igjen her på gården. Prost Peder Berge (nr. 18) mener at mye er overdrevet.

En av Parelius’ sønner, Jakob von der Lippe den yngre, fikk embetet etter faren. Han var prest her i 53 år og fikk 18 barn. I hans tid ble den store driftsbygningen oppført i 1828, og stenmuren rundt hagen kom i 1825.

Eiendommen

Eiendommen var stor. Fra Holstad til Grefstad - over fire kilometer. Skjulenget hørte også til. Dessuten gikk den oppover skogliene til Grefstadfjellet og videre til Svartvassliene, Svartvatnet, Nysetra, Grønvollen og Prestbuan.

Prestbuan var ei fin engslette som to barnløse, Orm og Gro, skal ha gitt til kirken i prost Bruses tid på midten av 1600-tallet. Eiendommen ble solgt til grosserer Thams i 1891 og er bedre kjent som Fjellheim.

Prestegården har gjennomgått mange forandringer fra forrige århundre. Mange hus er borte. Hovedlånna ble revet ved århundreskiftet og ny hovedbygning sto ferdig i 1905. Byggmester var Hallvar Hove. Tømmer fra gammellåna ble brukt. Den er bygd i tilnærmet sveitserstil som er regnet som en egen stilart.

Utover i dette hundreåret har det ikke skjedd store bygningsmessige forandringer på gården. Men fra å være et mønsterbruk før krigen, har den i de senere tiår forfalt pga små bevilgninger fra departementet.

Forpaktere har vært Ulrik Sverdrup Bøysen og John E. Kvam og den nåværende er sistnevntes svigersønn, Stein Sørløkk.

Selv kom jeg og min familie hit for vel 14 år siden (i 1992. red anm.).

Ved felles anstrengelser har vi i løpet av 80-årene fått gjennomført en omfattende restaurering.

• Hovedlånna ble først restaurert

• Og siden driftsbygningen

• Borgerstua som forpakteren og departementet har tatt seg av.

• Ved- og vognskjulet er restaurert ved såkalte Rettedal-midler.

 Meldal Historielag og mange dugnadsgjenger har gjort en stor innsats.

• Hagestakitt etter gammelt mønster er bygd opp igjen.

• 150 m. stengjerde er flyttet.

• Lysthus og potetkjeller er satt i stand.

• Mye jord- og plenarbeid er gjort. Ny garasje i stil med hovedbygningen har jeg fått oppført.

• Mer jordbruksareal har forpakteren dyrket opp.

• I desember 1991 ble ni fornminner på gården offisielt fredet av Riksantikvaren: Hovedbygningen, borgstua, stabburet, vognbua, driftsbygningen, jordkjelleren, brurastenen, lysthuset og hagemuren.

Mange skulle vært takket for innsatsen her gjennom årene, og det er risikabelt å ta ut navn. Men likevel tar jeg sjansen. En spesiell takk til Historielaget ved Arnt Rikstad og Gunnar Sølberg. Dessuten vil jeg også takke Erling Romundstad som den enkeltperson som har utført mest praktisk arbeid i de senere år.

Hva er så hensikten med at det har vært og er prestegård her? Den heter som kjent Grøtte som kommer av grotr som betyr sten. Og det vet den som har rotet i jorda her, at at sten er det mye av! Dessuten har dette jordstykket “gullkista”. - Foruten å gi næringsgrunnlag og være en stor kulturell verdi, har gården bidratt til å sikre at evangeliet om Jesus Kristus er blitt forkynt her. Dette som er mer solid enn den sterkeste gråsten, og mer  verdifullt enn det gjeveste gull!

Av sokneprest Thor Aas

Hele historien kan leses i årbok 33, utgitt av Meldal historielag i1992.

Foto: HSE 2017

Red: Hilde Stina Elshaug