www.meldal.no

Mestring er tidens løsen. Dette har vi jo for så vidt drevet med til alle tider, men nå er mestringsfølelse et begrep som er løfta fram og som brukes i alle sammenhenger der enkeltindivider eller grupper av mennesker greier noe de ikke har gjort før. Prestasjoner på alle nivå, kan man vel si.

Noen får mestringsfølelse ved å lære å strikke, andre ved å klatre Store Skagastølstind. Enkelte føler mestring når de lager middag for første gang, mens andre må oppvise et femretters gourmetmåltid for å få den samme følelsen. Andre opplever stor mestring ved å håndtere rullestolen sin, atter andre må sykle Norge på langs for å kjenne at "JESS! Jeg klarte det!"...

Her på berget i Nordgjerdet er det ikke de store hendelsene som skaper begeistring. Når potetplantene vokser og blomstrer, knytter det seg så stor spenning til dette at jeg bare MÅ trekke opp et potetris og sjekke, enda jeg vet med 100 prosent sikkerhet at det er for tidlig. At potetene er små som druer ennå.

De kvite er faktisk seks-sju centimeter lange, mens Asterix'en er
liten og litt stakkarslig ennå.

Det er jo litt pussig at jeg føler så stor mestring ved at det faktisk vokser poteter under plantene. Strengt tatt har jeg ikke bidratt veldig mye til vår eventuelle potethøst. Kallen fiksa åkeren og satte potetene. Sjøl har jeg strødd på hønsegjødsel og donert litt vatn i ny og ne. Men stolt? Ja da! Og mestringsfølelse? Definitivt!

Kirsebærtreet får masse frukt i år, også. Snart er de modne, og da gjelder det å spise så mye en klarer, og så legge resten på sprit. Kirsebærlikør er en fin julegave, blant annet. Og så artig det er å gi bort ei lita flaske med hjemmelaget likør av "sjølavla" bær! Mestringsfølelsen er på plass der også, sjøl om jeg i dette tilfellet ikke har gjort annet enn å plante treet, gjødsle litt innimellom - og vente. Men det føles som om kirsebærene så å si er mitt verk, så rart det enn kan høres.

Bær blir det også på den halvville bringebærbusken bak den gamle materialstabelen. Der kan jeg faktisk ikke påberope meg noen form for innsats. Den vokser, blomstrer og gir frukt helt på egen hånd. Men når jeg plukker bærene, rører inn litt sukker og serverer det til kveldsmaten, pirker til og med denne lille innsatsen borti stoltheten over å gi andre noe av markens grøde.

Halvville bringebær tar jeg også litt ære for ...

Jeg har sådd svarte bønner i år. Bønnestenglene er nå over meteren høye, og smått om senn ser det ut til at de danner belger. De så bedrøvelige ut når blomsterrestene hang svarte og dinglet, og husbonden proklamerte at dette var et mislykket prosjekt. Desto mer mestring for meg, da, når den ene belgen etter den andre sakte vokser fram. Det blir spennende å se om vi får bønner!

Ikke det helt store ennå, men nå kommer det belger på bønnestenglene.

I år skal jeg ta inn frøkapslene på staudene mine når den tid kommer. Hvis jeg klarer å dyrke fram nye stauder, blir det stor stas! Enn så lenge har jeg kost meg med ringblomster, tagetes, erteblomster og valmuer (sistnevnte var ikke helt vellykket, men et par stykker overlevde tørken) som jeg sådde i vår. Stas det også.

Mestring er altså så mangt og varierer sterkt fra person til person. For meg er det å få planter til å vokse og gi frukt og/eller glede en kilde til stor mestringsfølelse. Når jeg kan ta opp sjøldyrka poteter, dill og løk til middagen, er dette en liten lykke i livet

Rart, men sant.