www.meldal.no

Bygda hadde fått ny sogneprest, men som av svært mange fikk beholde navnet ”Pastor Olsen”. Han kom ikke så langveisfra, bare fra Orkanger, men han ble kjørt til prestegården av ungdom fra Orkanger.

Pastor Olsen skulle vise seg å bety en forskjell for så mange i de tjue årene han fikk være i bygda. Først og fremst for sitt kall og virke, men i fritida helst sammen med vi unge, og i selskap med sanitetskvinnene.

De fleste av årbokas lesere husker godt Olav Olsen, men av hensyn til dere andre vil jeg bare kort redegjøre for hans bakgrunn, og for hvorfor nettopp jeg er spurt om å skrive om mitt vennskap med Olav.

Olav Olsen var født i Kristiansund i november 1908, og var ferdig cand.theol i 1933. På den tiden var det overskudd av prester i Den Norske Kirke, og han virket de første årene i ulike vikariater og i søndagsskole-forbundet.

Under krigen jobbet han som reisesekretær i samemisjonen, før han i 1947 fikk sin første kirkelige stilling som hjelpeprest i Orkdal, og med bosted på Orkanger. Hans virke på Orkanger skulle komme til å bety mye for mange. Han ivret etter å få bygget et gravkapell (krematorium), og slik ble Den Gode Hyrdes kapell bygget og vigslet i 1955. Fra 1957 til 1967 var han kallskapellan på Orkanger, før han ble utnevnt til sogneprest etter Olaf Havdal i Meldal. Slik fikk han altså 20 år som prest i Orkdal.

I tillegg var han timelærer i religion på Orkdal landsgymnas, noe som gjorde at han fikk et særlig godt forhold til ungdommen.

Olav var ugift og barnløs. Han hadde en særlig lekende væremåte, noe som gjorde han så populær hos de unge.

Konfirmantundervisningen ble en fin opplevelse for alle, og han var svært godt likt blant elevene på Follo.

Denne lekenheten og sitt gode forhold til de unge tok han med seg til Meldal. Det ble på alle måter et merkbart skifte i prestegården. Vi som var unge i grenda på denne tiden søkte nysgjerrige mot han som fra Orkanger gikk under kallenavnet Don (uttales: dånn”).

Navnet Don har jo ulike betydninger, men siden han likte det så godt, er det nærliggende å tro at det var fordi Don er en æresbevisning i latinsk-talende land, og stammer fra det latinske ordet Dominus. Han likte på sin side å omtale oss unge som ”fansen”.

Vi var mange ungdommer som fikk et nært og godt forholdt til Olav. Han møtte oss med åpenhet og varme, og var generøs i sin deling av kunnskap. Han var svært kunnskapsrik og snakket flytende engelsk, tysk, fransk, spansk og italiensk. I tillegg var han over snittet god i både latin og gresk, noe han hadde stor glede av i sin betydelige reisevirksomhet. Han ble Meldals nye globetrotter.

Vi unge møtte ham fordomsfritt og på vår måte, slik at jeg etter hvert ble en av hans nærmeste og beste venner.

Olav var 58 år da han kom til grenda, og jeg var 16.

Med så mye ungdommer rundt seg både i prestegården og på Ansver kafe, ble det fort mange spekulasjoner i gard og grend. Hvem var egentlige denne ”nypresten”, som var så ulik sine forgjengere?

Han skulle dessverre raskt få oppleve at mange i menigheten ikke viste han den samme raushet som han var vant med fra Orkanger.

Et eksempel han aldri glemte, var en kommentar han fikk servert ved skranken i Meldal Sparebank i juni 1968. Han skulle veksle til seg utenlandsk valuta i forkant av sin sommerferie. Han stod ved skranken i en eksklusiv burgunderrød pique-skjorte, da en av menighetens eldre lokale kvinner gikk bort til han med følgende beskjed om skjorta:

”Du kainn itj gang roinnt så son, Olsen. Na lætten e for skarp åt de, du som e prest. Oss e itj vant te ta”. Det var sikkert ikke vondt ment, men det såret han, og han glemte det aldri.

Denne ferien han vekslet penger til, var en ferie det gikk mange spekulasjoner om. Han inviterte meg på ferie til Cattolica i Italia, en liten badeby ved Adriaterhavet.

Han ønsket selskap. Han var lei av alltid å reise alene. Det satte fart i praten rundt middagsbordet i mange hjem, og det var kanskje ikke så rart! Han var en spedbygd, litt feminin mann på snart 60 år, og jeg en gutt på 17 år.

Olav hadde klokelig for lengst klarert dette med mine foreldre. Olav var tre uker eldre enn far, og de to hadde utviklet et godt vennskap gjennom den første vinteren i grenda. Far var bestyrer på Foreninga, og var i tillegg en flittig kirkegjenger og en glad sanger.

Far betalte min reise i sin helhet, og jeg fikk en fantastisk ferieopplevelse jeg aldri glemmer.

I forkant av denne ferieturen hadde Olav vært på Orkanger og kjøpt seg ny badeshorts. Han elsket å bade, og var en glitrende stuper. Domus var nyåpnet, og utvalget var stort.

Olav, fargeglad som han var, kjøpte seg en shorts i alle regnbuens farger. På stranden var det et 10 meter høyt stupetårn, og det øverste platået var naturlig nok okkupert av ivrige lokale ungdommer. Det lå i kortene at Olav skulle bli godt kjent med de.. Med sin språkkunnskap ble det mye latter og moro på toppen. Etter et par dager var kjemien på plass, og det hele endte med at Olav dyttet den ene ungdommen etter den andre utfor 10-meteren slik at han til slutt alene tronende på toppen. Stupet var praktfullt.

Idet sognepresten i Meldal møtte Adriaterhavet, røyk strikken i badeshortsen! Da han kom opp til overflaten lå badeshortsen å fløt, - men han rakk aldri bort til den før den var konfiskert av ungdommen. De fikk sin hevn, for å si det sånn. Jeg observerte det hele fra stranden, og det var unektelig et kostelig syn. Der svømte presten naken i havet, mens han tryglet og bad om å få tilbake badeshortsen. Det tok litt tid, men det endte godt i vannkanten der Olav til slutt stod på kne under vann og bad om godt vær; - bokstavelig talt.

Slik var Olav i sitt vesen, leken og livsglad. Han elsket å bade, og vi hadde flere episoder der leken i svømmehallen i Trondheim tok overhånd, slik at vi ble kastet ut. Hjemme i Meldal syklet han gjerne ned til elvebrua i bare badebuksa en varm sommerdag, for så å bade sammen med oss unge.

Olav var ikke særlig praktisk anlagt. Han klarte aldri å få førerkort, til tross for utallige kjøretimer i perioden 1954-1968. Utallige kjørelærere gav opp, og den siste timen endte i veggrøfta på veg opp Bergslia. Olav fortalte selv om at han hadde fått beskjed av Odd Drugli, som da var hans kjørelærer, om at det kanskje var like greit å legge planene om førerkort på hylla. Slik ble det.

Han likte fart og spenning, og når han ikke fikk kjøre bil, fant han fort sin ulovlige plass på bagasjebrettet på mopeden. Jeg husker en vinterkveld han spurte om å bli kjørt ned på postkontoret for å postlegge en anselig mengde med brev. Da var konvoluttene brune, og frimerkene merket OFF.SAK, og han hadde de under venstre armkrok. Postkontoret var ennå på Tøfte, hvor Johanna og Lars Skjerve regjerte.

Inngangen til trappa og postkassen lå vinkelrett i forhold til riksveien, og med farten for stor og brøytekanten for hard , måtte det gå som det gikk. Vi møtte snøhaugen med skikkelig bråstopp, slik at passasjeren forlot bagasjebrettet i rakettfart, passerte ryggen og bakhodet til føreren og landet på magen oppe på forbrettet som Lars den gangen hadde oppe på den brede hekken om vinteren.

Det var luftpost i praksis, og det var visstnok et kostelig syn i følge ungdommene som satt på Ansver kafe og så på.

Det gikk etter omstendighetene bra med oss begge…

Det var mye lekeslåssing i prestegården, men Olav var klok nok til å si AU før leken ble for hardhendt. Det var håndbak og revkrok, og en og annen ørefiken ble delt ut i all vennskapelighet.

Han brukte sin visdom på ulikt vis. Mest av alt var stundene i prestegården rike kvelder hvor han øste av sin kunnskap om land og folk, og viste mange fine lysbilde-serier. Vi fikk lytte til noe av hans omfattende platesamling, og praten gikk løst rundt kjøkkenbordet.

Han satte strenge regler for hvordan vi skulle oppføre oss i hans hus, og påtok seg sånn sett en oppdragerrolle. Han var tydelig på viktigheten av utdannelse, og for egen del kan jeg nok takke han for at jeg likevel tok examen artium, skolelei som jeg var etter realskolen.

I tillegg hadde vi etter hvert mange gode samtaler, hvor han åpent snakket om livet sitt. Han var selvsagt klar over at han som menneske og var langt utenfor A4-formatet. Han var både følsom og tander, og han var ikke alltid like imponert over enkeltmenneskers behandling av han. Han syntes toleransegrensen for annerledes-heten var en helt annen på Orkanger enn i Meldal. Visst var han barnslig og leken, men han takket oss unge for at vi alltid møtte han med raushet og fordomsfrihet.

Hvilken rett hadde så vi til å dømme han for noe som helst? I mine øyne var han ikke bare et fantastisk menneske og en god venn, men også en utrolig taler og forkynner.

Likevel opplevde han å bli misforstått og såret. På sett og vis var han innimellom litt bitter.

”Hvis jeg ikke hadde vært prest, ville jeg vært sanitetskvinne,” sa han. Han trivdes med sanitetskvinnene i Meldal.

Han fikk ikke fullrost godheten han opplevde i samvær med dem, og det var vel noen av de han ventet på kaffebesøk den kvelden han sovnet inn i stolen sin 6. juli 1987.

En annen gang sa han til meg at han ”hadde mange kjente, men få venner..” Jeg fikk kjenne, og kjenner fortsatt på takknemligheten over å få være hans venn.

Han var en gledesspreder, og han delte raust sin livsvisdom med oss unge, og lærte oss mye om toleranse, raushet og respekt for menneskeverdet.

Som jeg skrev i mitt minneord ved hans bortgang:

Olav Olsen var intet vanlig menneske. Han var litt mer.

Morten Singsaas

Fra årbok 56, 2015. Utgitt av Meldal Historielag.