www.meldal.no

Vi har alle vårt. Enten en er for tjukk, for tynn, for ung, for gammel, ikke har perfekt utseende (hvem har nå det?), om en har en skikkelig bad hair day, podagra, latmark, dårlig humør eller sjokoladekick, virker det inn på hvordan vi forholder oss til våre medmennesker. Vi er glade, sure, nedfor, oppskjørtet, sinte, ekle, snille eller en million andre ting.

Ved forrige årsskifte gikk livet sin vante gang. Mange av oss er blitt både både feitere og gråere i håret siden sist. Noen er blitt rikere, andre er definitivt blitt fattigere. Men vi passerte både jul og nyttår 2019-2020 i relativt vanlig stil. De fleste hadde mer enn nok med å få tida til å strekke til med barn i i ulike idretter, egne hobbyer, hjemme- , ferie- og hytteliv. Årets sydenferie(r) var bestilt og betalt. Mange såkalte pensjonister hadde hverdagene planlagt fra morgen til kveld. Ungdom planla skolegang, studier, utveksling, sabbatsår med backpacking til Bali, Nepal og Hawaii. 

Så skjer det noe. Koronaen inntar verden og lille Norge. Plutselig, fra 12. mars, skal vi alle gjøre det samme. Nemlig sørge for ikke å bli smittet av covid-19. Og om vi blir smittet må vi i hvert fall sørge for at vi ikke smitter andre. Vi skal være hjemme, hjemme, hjemme. Vi skal IKKE reise, og i en periode kan heller ikke folk oppholde seg på hytta som ligger i en annen kommune, eller (måtte vårherre forby) i et annet land (les: Sverige, Spania). Ikke skal barn gå på skolen, heller, og de fleste av oss må venne oss til begreper som digital undervisning, hjemmeskole, hjemmekontor, hjemmetrening og evinnelige møter på Teams og lignende.

Alle snakker om "i disse koronatider" og sukker litt. Utpå sommeren blir det litt lettere å være til. Noen av begrensningene blir tatt bort, folk kan puste litt lettere. Og mange drar på Norges-ferie. Så blomstrer pandemien opp igjen. I Sverige, på de britiske øyer.  Vaksinen blir godkjent, og i jula kommer de første dosene til Norge. Utover høsten begynner vi å se økte smittetall også her i kongeriket, og vi må stramme inn igjen gradvis framover mot jul. Klare anbefalinger fra myndighetene om hvor mange vi kan invitere i juleselskap. Og så, når den siste nyttårsraketten lyst opp nattehimmelen, smeller pandemiens hittil siste Big Bang i fleisen på oss, og nå er vi nedstengte igjen. Og vi får ikke ha besøk hjemme. 

Så ja, vi har alle vårt. Men nå er det et felles "vårt". Denne såkalte dugnaden gjør ikke forskjell på oss; om vi er for tjukke, har en bad hair day, om latmarken vrir seg eller om humøret er på lavmål. Mange blir ensomme nå. Ensformigheten er ei påkjenning for de fleste, men for enslige blir dagene lange. 

Godt nytt år, folkens. Og du; ta den telefonen til din gamle venn, til denne ekskollegaen du har tenkt på, til en du vet har det tøft nå. Ikke bare for å være snill - kanskje blir det til beste for dere begge at du tar kontakt.

Ring. Noen. I. Dag. Snakkes!

Bildene er noen glimt fra dette underlige året 2020.