www.meldal.no

Herskapet har vært på tur. Til Norges tak. Rondane, altså.

Vi, det vil si min bedre halvdel og jeg, har vært på årets ferietur. Nåja. Ferietur og ferietur, fru Blom.

Planen var å dra grytidlig en morgen, som gamle folk gjør. Og det gjorde vi, for så vidt. Tidlig oppe, friske og opplagte med nydusja og velkjemma hår, nypussa tenner og kaffe på termos, må vite.

Men kjepper i hjula tok rotta på den fine planen. Etter diverse bilkomplikasjoner kom vi oss endelig av sted midt på dagen. Da vi kom fram til det nokså slitne hotellet med drømmeutsikt til Rondane, var det ettermiddag og nesten kveld. Fottur til «dei gamle fjell i syningom» ble avlyst, kan man si.

«Dere har fått rom nummer 319. Da går dere inn gjennom den døra der og opp trappa», sa ei blid, ung dame som tydeligvis hadde koll på det meste.

Hm? Trapp? Med bagasjen? Tredje etasje? undret vi i vårt stille sinn der vi tok fatt på tre etasjer opp. Joda, tre etasjer. Det viste seg at resepsjonen befant seg i «sokkelen», så å si. Og heisen gikk ikke til vår del av etablissementet. PUH!

Rom 319 var interessant. Ei himmelseng av bondemøbel-slaget dominerte det nokså store rommet. Uten himmel, vel å merke – himmelsenga, altså. Ikke så mye som ei tyllgardin i sikte! I tillegg var det en diger kommode der, pluss en slags benk. Bondemøbler, ikke sant?

Vi hadde bestilt rom med sittegruppe, av den enkle grunn at gammelt folk blir ødelagt i rygg, hofter og knær av å ha ei seng som eneste møbel. 500 kroner ekstra kostet herligheten. Billig. Men hvor var sittegruppen? Ei dør førte inn fra sengrommet til enda et rom, viste det seg. Der sto det en beige salong fra 70-tallet pluss et bittelite bord og en TV trygt plassert på et «bonde-TV-bord», om man kan tenke seg noe slikt. Gisne og værbitte vinduer vitnet om harde værforhold og vedlikehold et godt stykke ned på prioriteringslista.

Badet var et kapittel for seg og ville muligens ha kommet på pallen i en konkurranse om å få plass til mest mulig på minst mulig areal. Men alt funket greit, og alt var rent.

Vi lo litt av alt det pussige, men alt var egentlig greit nok, og det kunne ikke falle oss inn å klage på noe som helst. Knær og skrog fikk kjørt seg i trappene, men det hadde sikkert verken skroget eller knærne vondt av. Resepsjonen var nylig oppusset. Det var ikke spisesalen, men trebord og pinnestoler var i grunnen gammeldags sjarmerende, hvis du skjønner. Og som sagt; topp renholdsregime over alt. Ikke en duk å se noe sted …

Rom, pussige møbler, allmenn slitasje og mangel på heis tatt i betraktning; vi hadde ikke voldsomme forventninger til maten. Men reinkjøtt er godt nesten uansett, tenkte vi, og gikk for reinsdyrfilet. Og rødvin, of course.

Matopplevelsen var enorm! Mørere reinsdyrfilet er aldri servert på denne sida av Kautokeino, det vedder jeg skjorta mi på. Filet, bacon, tyttebær, rosenkål og nydelige gratinerte poteter var aldeles storartet

I ren begeistring over kokkenes innsats bestilte jeg også dessert (ut ifra graden av metthet kunne jeg nok fint ha latt isen være der den var), og på bordet havnet nydelig vaniljeis og bringebærsorbet. Den gikk ned, den også.

Vi vaklet (undertegnede rullet nærmest) inn i den trivelige peisestua og ramlet ned i hver vår godstol. Etter hvert fikk vi talens bruk igjen, og man kan rapportere om stor konsensus rundt en sekser på terningen til det slitne, pussige hotellet på Norges tak.

Naturopplevelsene sto i kø i dagene som kom; det storartede, voldsomme landskapet tok pusten fra oss flere ganger. Likevel er det opplevelsen av å få topp tilberedt mat i en sjabby kåk på fjellet som sitter igjen som den mest overraskende opplevelsen.

«Uta krank, inna blank», altså.