www.meldal.no

Helt ved enden av Moenget mot Rennebumerket lå småbruket Ramoen.

Folket i Ramoa på denne tida var Marit og Ola med sønnene Rasmus og Gustav og dattera Marie.

I 1930 kom ei ung jente fra Gunnesmælen i Rennebu flyttende til Ramoen. Ho ble da gift med Rasmus, og med dette starter en ny generasjon.

Hanna og Rasmus hadde i allefall tre ting felles: De ble gift med hverandre, de fikk ni barn og de var arbeidsfolk.I tillegg var de glade i blomster og dyr, og utvalget av to- og firbente dyr og blomster var assortert.

I bakken rundt husa gikk en geiteflokk og beita mellom stener og trær, og rundt husa spankulerte noen store “høner”, kalkuner kalte de disse rare skapningene.

De hadde brønn i Ramoa, der de heisa opp vatn fra langt nedi jorda. Det var ikke så mye innmark i Ramoa, så geitene måtte finne mat utafor utgarden, m.a. oppunder Ramberget.

Om vinteren kjørte vi møkk til Moenget - korteste vegen etter elvaisen. Så var det at far en dag hadde fått en daugris med på med på lasset. En av gutongene i Ramoa på 4-5 år sto og prata med far mens han lesste av - der også grisen var med. “E de Rauen som ha kilja?” spurte guten. Dette hadde far moro av, og historia fikk vi del i mange ganger. I dei harde trettiåra var det omtrent umulig å få arbeid, men på gardene trongs det daghjelp iblant. Skuronna var et arbeid der akkordprinsippet var i bruk på den tida. De målte opp en mæling, avgrensa med fire hesjestaurer, og for dette var det fast pris - fem kroner mælingen var vanlig i trettiåra. Rasmus var lynrask med sigden, og mælingen la ikke beslag på hele dagen for han. Det er fortalt at Rasmus var innom tre garder på en og samme dag. En høst var han hos Laushusin på Løkken ei uke, og i løpet av disse dagene kom det 10 mæling på staur på den garden - og enda kom han seg uti Aunslættet men lørdagskvelden enda var ung. 

I Aunslettet med geiter og ungar

Aunslættet ligg uti Resdalen, rett mot sør utafor Svartbekk-setra til Nordgard Jerpstad på grensa mot Rennebu. Slåttenget med stuggu høyrer Segard Jerpstad til. Hanna Ramo (f.1910) fortel:

-Første sommaren vi var i Aunslættet måtte vera i 1936. Da hadde vi enda ikkje så mange geiter, men vi hadde fire unger.

Vi var uti Aunslættet i sju somrar og hadde 25 geiter Som mjølka. og da det om våren kom til 30 killinger, vart det nokså livlig. Bukk-killingane vart slakta, -å du, så godt kjøtt det var!

Om netten var flokken inne i stallen, som var noko påbygd. Så sto eg opp i firetida om morgonen og mjølka dei. Mjølkingsplassen var under et stort tre som stod ved sida av slåttastuggu.

Så vart det å ta til med kokinga. Først varma eg opp og tok ut kvitosten, etter at fløyten var teken bort. Deretter vart det lagt under gryta passeleg med ved, akkurat så mukkje at det såvidt koka. Og da gjekk kokinga - inndampinga av seg sjølv, og eg kunne gå frå og vera med Rasmus på markaslåtten. Vi slo mange plasser og fekk lov å ha høyet inn i høyløer som ellers stod tomme. Om vinteren drog han Rasmus høyet heim på dragarkjelke - alt saman! Kvar haust plukka eg og ungane bær, både tyttebær og molte, mens gryta koka. Når brunosten var mesta ferdig, vart fløyten frå kvitostkokinga blanda atti - og da var klokka ti om kvelden. Eg koka tre kilo kvitost og tre kilo brunost kvar einaste dag, søndag som måndag. Ole O. Grut laga eit stempel åt oss, der det stod: EKTE GEITOST. Denne trykte vi inni brunosten for at folk skulle vite at det var skikkeleg ost dei kjøpte.

 

 

 

Ved Jo Foss

 

Hele historien kan leses i årbok 44, utgitt av Meldal historielag i 2003.

 

 

 

Red: Hilde Stina Elshaug