Omviseren

Bilde tatt av Stein Elshaug i 2017.

Denne historia som jeg skal fortelle om, hendte en sommerdag i slutten av femtiåra. 


20.04.2019 - Hilde Stina Elshaug
Kategori: historie

Jeg var oppom museet for å snakke med omviseren. Han hadde ingen besøk akkurat da, så vi slo oss ned og tok en prat. Mens vi satt der, kom det to karer inn på gårdsplassen. Etter vårt skjønn måtte det være utenlandske turister. De to som var tyskere spurte om det var mulig å få se seg om på museet. De fortalte at de var utsendinger til et seminar i Trondheim for katolske prester. Omviseren bad meg om å være med disse to rundt i museet. Tysk var nå ikke en gang hans sterkeste side, og selv ville han ikke være med. Det var tabbe nummer en.

Noe motvillig tok jeg på meg omvisningen. Språket var ikke problemet, men derimot alt som fantes inne i museet. Antikviteter var ikke min spesialitet, så der var jeg på gyngende grunn. Men jeg resonnerte som så, at til uvitende turister kunne jeg vel si hva som helst, selv om informasjonen ikke stemte med virkeligheten. Trodde jeg, ja, til å begynne med. Det var tabbe nummer to.

Så invaderte vi museet med tysk grundighet. Alle inskripsjonene på kister, skap o.l. måtte oversettes. Det gikk tålelig bra. Verre ble det når jeg ble spurt om årstall og bruk av forskjellige ting. Jeg måtte bare gjette, og det er høyst sannsynlig at jeg bommet på et hundreår eller to. Men jeg regnet med at disse prelatene ikke hadde særlig greie på antikviteter.

Et godt stykke ut i runden fikk jeg en ubehagelig følelse av at alt ikke var som det skulle være. Det var det heller ikke, for å være ærlig. Jeg fikk en gryende mistanke om disse karene kunne mer enn sitt Pater noster. De fortalte da at utenom teologi, hadde de antikviteter som hobby. Mot slutten var det de som fortalte meg om tidsepoker og bruken av forskjellige gjenstander som var der.

Men ennå var ikke marerittet over. Ute på tunet ble vi stående å prate en stund. Den ene av dem sto og betraktet Resfjellet og lurte på hvor høyt det kunne være. Der kom jeg i klemme igjen. Som kjentmann i området måtte jeg for skams skyld si noe, og gjettet ca. 2000 meter. Begge to hevet øyenbrynene, men sa ikke noe. For å redde den siste flik av skinnet mitt, sa jeg at jeg ikke var helt sikker. Dette var den siste tabben. Dette med høyden på Resfjellet ble det en på skytterspråket kaller skivebom. For alle som ikke vet det, så er Resfjellet 1162 meter.

 

Bjarne Løset

 

Årbok 32, 1991. Meldal Historielag

 

Red: HSE

-For moro skyld legger vi med en lenke til tidligere artikkel om høyden på Resfjellet: 

Resfjellet er enda høyere

 

Annonser


Medlemmer