www.meldal.no

Om "Fattigstellet og legdesystemet" skriver en lærergruppe der meldalslærerne Karstein Estenvoll og Per Arne Fiurseth var med i grunnfagskurs i miljølære med tittelen "Det gamle bygdesamfunnet":

Før 1837, da formannsskapslovene kom, hadde fattigkommisjonene stått for fattigstellet. Her var soknepresten formann og regnskapsfører.

Etter 1837 ble regnskapet overtatt av formannskapet, og der bestemte bøndene. Bøndene fikk på denne måten kontroll over utgiftene til fattigunderstøttelse. For bøndene var det viktig å holde utgiftene så langt nede som mulig, slik at skattene ble mindre.

Fattigkommisjonen og formannskapet i fellesskap fastsatte legdene. Et visst antall garder utgjorde en legd, som måtte ta imot et visst antall fattige. De fattige ble så sendt fra gard til gard. Størrelsen på garden avgjorde hvor lenge hver gard skulle ha fattiglemmet.

I 1845 vedtok Stortinget en lov som regulerte fattigvesenet for hele landet. Tigging ble forbudt med mindre fattigmyndighetene ga skriftlig tillatelse. Ble tjenestefolk på en gard syke, måtte husbonden ta seg av dem inntil fire uker. Etter den tid ble de overtatt av fattigvesenet., som sørget for hospitalplass, eller legd. Alle som hadde hatt tilhold i en kommune (herred) de siste tre år; hadde hjemstavsrett, og hjemstanskommunen hadde plikt på seg til å ta seg av fattige. Bygdene ble også delt inn i områder med hver sin fattig-tilsynsmann. Han skulle se til at legdsmedlemmene fikk bra behandling, at bortsatte barn fikk skolegang og dessuten føre manntall over de fattige. Fattigkommisjonene rådde over begrensede midler til understøttelse, og når det inntraff nødsår med feilslåtte avlinger, pleide gjerne antall tiggere på veiene å øke.

Legdsmedlemmene var gjerne bare en del av dem som mottok understøttelse. De fleste bodde fast i heimene sine, og fikk understøttelse der. Dette ble foretrukket av de fattige og styrende. Understøttelsen ble vanligvis gitt i naturalia, dvs. at de fattige fikk en "anvisning" fra fattigkommisjonen. Denne ble så de trengende til handelsmenn med, og fikk utlevert "det mest nødvendige" der.

Så langt det gamle "bygdesamfunnet".

Mogset

Av protokollene i Meldal formannskap/kommunestyre går det fram at arbeidet med ordninger for fattige og hjelpetrengende har vært en viktig sak. På denne bakgrunn ser en også arbeidet med opprettelse av en såkalt "fattigråd", i vår kommune, som mange andre.

I 1910 ble eiendommen Mogset gard og skog sikret til Meldal kommune ved stor innsats av styret ved Ola T. Groeggen og medhjelpere i konkurranse med andre interesserte. Det ble etter hvert klart at de kommunale myndigheter anså denne eiendommen godt egnet til utbygging av en såkalt "fattiggård". Her var det en godt skjermet, stor eiendom som kunne gi plass for aktivitet der de framtidige beboere kunne delta i drifta av eiendommen, både til nytte og adspredelse.

Av kommunens protokoller for herredsstyret:

18. Juni 1910

Blev av eieren Mogset hersteds, Ole Trondsen Mogset, som efter Anmodning kom tilstede i Møtet, opprettet og avsluttet følgende Kjøpekontrakt:

Undertegnede Ole Trondsen Mogset sælger herved og avhænder til Meldal kommune min gaard, gaardsnr. 1 Mogset i Meldalens herred av skyld 5 mark 49 øre med paastaaende Huse og underliggende herligheter og rettigheter paa følgende betingelser:

1. Meldalens kommune betaler mig i kjøpesum kr. 88.000,- hvilke otte og otti tusen kroner avgjøres paa følgende maate o.s.v.

1. oktober

Sak 5.

Den i møte av herredsstyret den 15de febr. d.å. valgte komite til at utrede spørsmaalet om eventuelt indkjøp av fattiggaard for kommunen, d.hr. sogneprest Brandt, Rolf Nordtømme og Ole E. Haugen var efter anmodning til stede og meddelte en oversigt over det av den foretagne arbeidet i saken bl.a. gavet et resume av de besvarelser fra de 25 fattiggaarde komiteen hadde henvendt seg til for at faa oplysning hvorvidt der er fundet saadan gaarde formaalstjenlige. Samtlige besvarelser gaar ur paa at samtlige kommuner som har anskaffet fattiggaarde finner disse særdeles gagnlige, idet fattigbudgettet siden fattiggaardenes anskaffelser flere steder er gaaet betragtelig ned.

I henhold til de enstemmige uttalelser fandt herredstyrets medlemmer at tanken paa oprettelse av en fattiggaard for Meldalen i en alt for fjern fremtid ikke maatte oppgis, uten at man for tiden burde fatte bindende beslutning i saa henseende i det den uttalte paa foranledning, at den fandt kommunens eiendom Mogset i enhver henseende heldig som vordende fattiggaard naar husene blir bedre istandsat da den efter komiteens skjøn tilfredstille alle rimelige forandringer til en saadan.

Enstemmig besluttedes

Spørsmålet om anskaffelse av en fattiggaard for kommunen utsættes indtil videre.

20. mars 1911 

Takes saken angaaende spørgsmål om oprettelse av fattiggaard for herredet under behandling.

Saken blev behandlet av forrige herredstyre saaledes:

Paa henstilling fra Meldalens fattigstyre nedsatte herredstyret den 15. februar 1910 en komite bestaaende av sogneprest Brandt, Rolf Nordtømme og Ole E. Haugen til at ta spørsmaalet om indkjøp av en fattiggaard under overveielse.

For bl.a. at ta denne sak under overveielse blev et herredstyremøte avholdt på Mogset som nu var indkjøbt av kommunen, den 1. oktober f. aa.

Komiteen var paa anmodning ogsaa i dag tilstede og gjentok sine under møtet på Mogset 1ste oktober 1910 givne oplysninger og bl.a. gav et resyme av de besvarelser fra ca. 25 kommuner som komiteen hadde henvendt sig til. (referert tidligere).

Efter en lengere indgaaende diskussion om spørgsmaalet blev foretat votering og enstemmig vedtak over et fremsat forslag saalydende:

"Mogset kommunegaard besluttes benyttet til forpleining av fattige."

Sak 6.

Paa foranledning tokes enstemmig saadan beslutning:

Ordfører en paalægges at forhandle med Sivert Gunnes om at faa ham til at utfinde et sted ved Mogset til opførelse av en bro over elven dersteds av samme konstruktion som Aa bro, samt at fremkomme med omkostningsoverslag over en saadan bros kostende.

Sak 7. 

Styret for Mogset bemyndiges til at ansætte en bestyrer for gaarden, en husmor, en tjenestegut og for øvrig anta de folk som blir nødvendige. Disse skal erholde kosten paa gaardens regning. Videre bemyndiges styret til at anskaffe de nødvendige redskaper og indbo samt 2 heste og 4 kjør.

Mogset som gammelheim

Dette ble starten på etableringen av den institusjon som i femti år var et tilfluktssted til mange med små midler som trenger hjelp, ofte mest til livets siste fase, men og for enkelte som av andre grunner hadde behov for et godt og trygt sted å være.

Som bestyrer - med ansvar både med eiendommen og institusjonen ble Martinus Wiggen ansatt. Han var 26 år, utdannet som agronom fra Skjetlein landbruksskole og hadde både de faglige og personlige forutsetninger for  å bygge ut og lede både utbygging av institusjon og drifta av landbrukseiendommen. Han ble også lederen for det som ble "gamleheimen" og heimen en stor del av livet for mange. Begrepet "fattiggård" ser en ikke mer til.

Og for Wiggen ble dette en 43-årig tjeneste på Mogset til han nådde pensjonsalderen. Han hadde god støtte i kona Marit, født Groeggen. Sammen ledet de gamleheimen Mogset, som etterhvert ble et sentralt begrep i omsorgen for de som trengte støtte i vanskelige dager, på en enestående måte.

Da Martinus Wiggen ble pensjonist i 1944 ble som ny bestyrer ansatt Torbjørn Olsen, som var utdannet agronom og hadde vært ansatt på garden i mange år.

De første beboerne på Mogset som gammelheim kom alt i 1912, men det er først i 1916 at møteboka viser ansatt pleiepersonale. I tillegg til bestyreren for eiendommen og drifta ble som "bestyrerinde" Anne Blokkum da tilsatt, men bare et halvt år senere sa hun opp sin stilling. Som ny som "diakonisse og bestyrerinde" ble ansatt Eli Grytbak. Men dette varte heller ikke lenge. Hun sa opp sin stilling etter ett år, og i 1918 ble Gunda Stenhammer fra Elverum tilsatt. Dette varte også bare ett år. Alt i 1919 sa hun opp sin stilling, og som ny fikk frk. Nilsen Elden stillingen, men allerede i 1920 ble Marit Helgeton ansatt som sykepleierske ved gamleheimen.

Og 9. oktober 1920 er det ført inn i møteboka:

Da der er ansat sykepleierske ved gamlehjemmet, finder styret at sykepleiersken kan ta bestyrerindens plass ved gamlehjemmet.

Besluttet følgende:

Bestyrerinde Nilsen Elden blir av styrets formand at anmodes om at opsige sin post paa 3 maaneder.

For Marit Helgeton ble det en lang tjeneste, i 24 år, til hun gikk av med pensjon i 1944. Da tok helsesøster Karen Rønningsbakk over bestyrerstillingen. Senere var Karen Einmo bestyrer noen år, til Mette Mosbrynd ble bestyrer i 1957.

I 1962 var det slutt med gamleheimen på Mogset. Tida hadde gått fra den. Det ble flytting til nybygd aldersheim ved Meldal sykehjem. Ved flyttedagen hadde styrets formann, Ola O. Sugustad, ført inn i møteboka:

Avskilslag

Onsdag den 15 august 1962 vart det halde avskilslag for dei gamle på Mogset.

Av innbedne møtte styret, forh.v. gardsstyrar Wiggen med frue og forh.v. bestyrerinne Karen Rønningsbakk.

Mange av dei gamle såg med vemod på at dei skulle flytte frå Mogset, der dei hadde hatt så godt stell og finne trivnad for seg. Men dei såg og med spent forventning mot den store dagen dei skulle få flytte til den nye heimen i Meldal sentrum.

Under middagen var det tale av m.a. formannen, bestyrerinne Mette Mosbrynd, Karen Rønningsbakk  og M. Wiggen. Johanna Hansen tala for dei gamle.

Etter eit hyggeleg samvær, vart det teke avskil med de gamle og betjeninga som skulle flytta til den nye heimen.

Det er mange historier fra beboerne om livet på Mogset, om god støtte og hjelp for mange. Mette Mosbrynd, som arbeidet i mange år i forskjellige oppgaver på institusjonen, har i årboka gitt  levende skildringer av personer og av arbeidet på "gamleheimen", som ble det daglige navnet på heimen der. (Årboka 1993, s. 53).

En av de aller første som kom til Mogset etter at det ble vedtatt å bygge ut til institusjon, var Ole K. Linvold, nevnt som "Linvollin". Han kom inn alt 1. mai 1912, og fikk heimen sin til han døde i 1950 - langt borti 40 år. Det er et utall av historier fra hans opphold og arbeid sammen med Wiggen.

Også Karl Olsen Stolsmo bodde mange år på Mogset, og var en kjent person i bygdemiljøet.

Det var mange som fikk sine siste år på gamleheimen Mogset. Det er også mange som jeg så vidt husker fra heimgrenda der jeg vokste opp. Det var mange skjebner, mange som kom "til Mogset" etter et langt liv i tungt arbeid og små kår. De fleste fikk sin siste ferd fra Mogset, med hest og kjøretøy den lange veien på nesten 15 kilometer til gravplassen ved Medalskirka. Fra 1940-åra tok teknikken og bilen over også her.

Oftest møtte presten opp på Mogset og "tok ut" som det ble sagt, men av og til var det også andre som møtte opp og ledet gravfølget til kirkegården der presten gjorde tjeneste ved gravlegginga. Der møtte også mange opp - "gikk på grefta", som det ble sagt.

Mogset som sosialiseringsinstitusjon og "gammelheim" hører nå historien til.

Ved Johan Syrstad

Årbok 51, 2010. Meldal Historielag

Red: HSE