www.meldal.no

Det var en kald junikveld, og omkring 100 mann var med i letinga. Gleda var stor da de andre kvelden fann ho sovende ved sør-østsida av Kjegelvatnet. Anders Rikstad fikk den store gleda å levere ho over til mor Ragnhild med disse orda: "E kjem med ei framonjtaus åt dæ". (Etter Johanna Rokstad)

Det var en liten pike som gikk seg vill en kveld.

Et eksempel uten like man her kan tenke seg.

At en uskyldig skapning skal brukes som et tegn

på at vår Gud og Fader er nokså hård og streng.

Vi skal ei lenger undres om at det finns en Gud.

Han hegnet om den piken som selv han sendte ut

og nettop av den gjerning vi herav skal forstå

at uten hans formaning det kan ei godt oss gå.

Derfor du unge - gamle; tenk på hva han her har gjort,

et varsku til oss andre som i synden vandrer bort.

Rop derfor til din Frelser, han har oss alle kjær, 

han smilende oss helser: Kom alle til meg nær!

La dette ei forglemmes, den formaning han har gjort,

vær derfor alltid rede, for snart vi rykkes bort.

Og da det nettop spørges hvor redningsmannen er.

Og nu vi vet han finnes, det viser seg jo her.

Du far og mor som ventet på barnet som gikk ut,

mon ei du hodet senket og ropte til din Gud

at no det måtte finne den stakkers liten ting

som foruten mat og drikke, og frossen gikk omkring.

Den store folkemasse som her de sendte ut, 

de gikk den hele natt og en dag før det blev slutt.

Men nettop da de drog ut på veien mot sitt hjem,

de fant den litte piken som savntes i sitt hjem.

Det kan ei dog beskrives den glede for en mor

å se sitt barn i live som på ville fjellet for,

men også for den lille det blev en høytidsstund

på mor sitt fang så stille hun sov sin stille blund.

Av John B. Snoen (Reiduns onkel)

Årbok 46, 2005. Meldal Historielag

Red: HSE