www.meldal.no

Med fotballvors og kaffesalg i foajeen i Idrettsbygget dro "Ola Garberg Band" og "30. April Band" i gang en super kveld med RBK supportersanger og forestillingen "ROTSEKK".

Godt over 50 publikummere satt nok igjen med en følelse av å ha opplevd noe fantastisk. -"Det va ti gång likar einn æ hadd trudd på forhåinn" uttalte en i salen etter endt forestilling.

Ole Christian Gullvåg satte mange følelser i sving hos de fleste med sin monolog om det å elske fotball og da først og fremst RBK, som han var fan av allerede før familien flytta fra Herøy i nord til Trondheim. Det var ren lykke for en guttunge som var fotballgal. Når Rosenborg spilte på Lerkendal møtte han og broren opp et par timer før portene ble åpnet. Når de endelig satt inne på stadion, lenge før kampstart og nesten alene, ble det finlest program og memorert gamle kamper og skåringer oppi hodet mens de stirret på måla. Og de kunne ikke for sitt bare liv skjønne at det ikke var flere som gjorde det samme, "dæm skjønne jo itj ka dæm går glipp av"! 

Man får høre om livet i "Kjærnen" som i utgangspunktet var en skremmende gjeng, men hvor han etterhvert opplevde det fellesskapet han hadde savnet i familien.

Men det handlet slett ikke bare om fotball, men en redd og usikker gutt som opplevde at pappa begynte og drikke, noe som resulterte i at foreldrene etterhvert ble skilt og det var mamma som ble klippen i livet. Det førte på sin side til at han ble livredd for at hun skulle dø, spesielt hver gang hun reiste bort. Han forteller dønn ærlig om sine tvangshandlinger, hans skrekk for vann og ikke minst hvor redd han var for å fly. Bare en gang var han som guttunge helt rolig på en flytur og det var da han havna på samme fly som alle spillerne i RBK, da kjente han at skuldrene senka seg. 

Selv om Ole og broren hadde interessen for fotballen og RBK til felles krangla de noe vanvittig innimellom. Han husker godt en episode der hans bror tydeligvis skulle ta hevn for et eller annet og det ble gjort på en uhyre utspekulert måte. Ole var noe så sjeldent, etter tia og alderen, ihuga Elvis fan og en kveld han kom hjem hadde brosjan spredt alle Elvis cd,ene hans på gulvet, med spillesiden opp, og der satt  han med buksa på anklene å FEIS på dem. Full krise selvfølgelig.

Som 12 åring blir Ole skikkelig forelsket for andre gang i sitt liv og det i selveste Cecilie Leganger på 18. Det ender opp med en hel vegg på soverommet tapetsert med bilder av henne og han skriver til slutt brev til Cecilie og frir. 

Han forteller om da han som 20 åring fikk beskjed om at hans far var død, og hvordan han ser for seg et liv i et etablert forhold. Alt med en god blanding av humor og sårhet og ærlighet. 

Dette er en forestilling som anbefales på det varmeste, den er tidvis hysterisk morsom, veldig rørende og har så mye mer å by på enn det som er beskrevet her, så har du muligheten så grip den. Det ble stående applaus i Idrettsbygget.

Red:RS