www.meldal.no

Den er så liten at den nesten er tørr i perioder. 

Men den ble tidlig nyttet ut av menneskene som bodde ved den. Ved Spjøtåa var det mange kverner som nyttet flomvannet.

I 1903 bygde Edvard Fagerli et sagbruk som nyttet vannkraften, og i 1917 la han vannledning til uthuset sitt for å få kraft til bl. a. hakkelmaskin og treskeverk. Han hadde også et snekkerverksted med forskjellige maskiner som ble drevet med vannkraft. Først hadde han et vasshjul, og senere en "vasskall"

I 1932 bygde Fagerli et lite elektrisitetsverk. Det var privat og dekte bare eget behov for kraft. Det ble bygd med stor egeninnsats. Grøfta som vannrøret skulle ligge i, ble bygd med håndkraft. Spade var redskapet som ble brukt. De hadde en sommerkar fra Vinjeøra på garden da, og han grov mye av grøfta. Lønna var 35-40 kroner i måneden og kosten.

Nærmest inntaksdammen ble det brukt trerør som var spesiallaget. De ble høvlet i Groeggen. Øverst hadde vannrøret en diameter på 20 cm. og smalnet til 12,5 cm. i den nederste enden. Røret nærmest kraftstasjonen var støpejernsrør (soilrør). Det ble kjøpt fra et meieri i Rindal som skulle legges ned.

Soilrøret er ennå det samme, men trerøret ble skuftet ut i 1965.

Da kjøpte Fagerli soilrør fra det nedlagte Syakraftverket. Det var et 8" rør for 20 kr. meteren. "Da kjøpte vi katta i sekken for det opprustet", sa Jon Fagerli.

Kraftstasjonen - den ser ut som et ganske vanlig lite hus

Dynamoen er ennå i bruk (1991). Den er svenskprodusert og kjøpt gjennom et firma E. Fjellset for kr. 750. Det var etter tilden en forholdsvis kostbar dynamo, fordi Fagerli ville ha en som gikk sakte. Da var den mer holdbar, men da måtte dynamoen ha mye kopper og mange viklinger. Lagrene er de samme i dag som da de ble kjøpt.

Fallhøgda fra inntaksdammen til turbinhjulet er 38 meter. Det er sålite at det er helt på grensen av det som er mulig. Dynamoen kan produsere 9 kW. Det er turbinen og vannmengda som er de begrensede faktorene.

I 1940 oppsto det brann i kraftverket. Det var isolasjonen i viklingene i dynamoene som røk. Krigen var i gang og det var ikke mulig å få valutalisens for å kjøpe nytt utstyr. Det viste seg at skaden lot seg reparere, og endte med at Tor Taagvold, som drev el. rep. verksted på Løkken, greide å reparere viklingene i dynamoen.

I kalde vintrer hendte det ofte at vannet frøs, og da ble det mørkt. Da var det bare å varme vann og bære det ut i bøtter og prøve å tine det opp - men det var et slitsomt arbeid.

I 1947 sto kraftverket hele vinteren på grunn av frost og vannmangel. De siste årene (1991) har kraftverket gått helt uten problemer. Det gir kraft til lys, varmeovner som ikke har termostat, og til magasinkomfyr. Kraftverket er et likestrømsanlegg, og kraften kan derfor ikke brukes til andre elektriske apparater. Garden er også nå tilkoblet kraftnettet slik at den kan tilkobles andre kraftleverandører om det skulle være problemer med det private anlegget.

Ivar Holte bygde også et privat kraftverk med Spjøtåa som kraftkilde. Han drev med hønseri og hadde behov for kraft til bl. a. rugemaskiner. Garden hadde kraft fra Granmo elektrisiteteverk, men var langt ute på linjen. Spenningen var ofte dårlig, og det var ikke nok kraft til rugemaskina.

Han kjøpte en gammel skipsdynamo som kunne produsere 6-7 kW, men så mye strøm ble det aldri produsert. Vannmengda var meget begrenset, og fallhøgda 40-50 meter. Inntaksdammen, rørgata  og kraftstasjonen ble bygd ved egen innsats, og de hadde elektriker Skjervold fra Trondheim til monteringen av det elektriske.

Ola Holte forteller at det var litt av en jobb enkelte vintre når det var barfrost, å hindre vannet i å speke.

Ivar Holte var litt av en "Petter Smart", så han laget sin egen dampkjele for å tine vann.

Grunnen til at vassrøra låg oppå jorda, var at det var mye berg, og de var redd for at trerøra ville råtne fort dersom den ble gravd ned.

Elektrisitetsverket ble nedlagt sist på 1950-tallet for da var rørene råtne. Holte koblet seg på Aurakrafta, men de hadde fortsatt mulighet til å drive kraftverket med traktoren slik at de hadde sitt eget nødaggregat. 

Prosjektoppgave i arbeidslivskunnskap 1991 ved lærere ved Storås skole, Grete Kjøren og Laila Fagerhaug Grut.

Hele innledningen til saken kan leses i Årbok 43, 2002. Meldal Historielag.

Red. HSE