www.meldal.no

Helge Løseth er geolog i Equinor, bor i Trondheim og har hytte i Resdalen. Han stusset over noe som lignet på en stripe i landskapet som strakte seg hele Gravorfjellet/liene framover. Som den forskeren han er, ble han nysgjerrig og sammen med sin kone ble det utallige fotturer fra Langvatnet og fram til Druggu. Det ble andre turer også, men det var dette området vi ble mer kjent med på lørdag.
Stripen som ligger på 500 m.o.h. viste seg å være et platå som en gang i tiden var kanten av en sjø som han har valgt å kalle Res-sjøen. Den dekket et område fra ca. Resdalssetra og utløpet var Langvatnet og til Rindal. Hele Meldal (og resten av dalen) var dekt/fylt med is, og isen gikk utover Resdalen og demmet opp for Res-sjøen.
Løseth tok for seg den siste istiden og det som skjedde under og etter den. Da var landskapet helt annerledes, men smått om send med hjelp av is og vann, formet landet seg til noe liknende det vi ser i dag. Landskapet har forandret seg mye på de 10000 årene etter istiden også. Da mest med hjelp av vann og vind.
Et trettitall interesserte møtte opp på parkeringsplassen hvor antallet biler ble minimalisert, og første punkt i geologiens verden ble platået som Altogeino ligger på. Det platået er egentlig et elvedelta dannet av stein og grus som Jøla førte med seg. Norge var under istiden dekket av is så det var bare de høyeste toppene som stakk opp. Resfjellet f.eks. var dekt av isen. Da isen begynte å smelte ble det dannet store elver som i dag er bekker. Alle elver lager et delta der de møter sjøen, og Jøla, Svartbekken og Druggu har alle et delta av grus. En lang perode, kanskje 2000 år kom ikke vannet i disse bekkene lenger enn til Res-sjøen og store delta ble til. Den som vet hva man skal se etter kan finne lange groper som viser hvordan vann har ført grusen ut over deltaet og ut over kanten slik at deltaet ble større og større. Mange av disse deltaene er i dag brukt til grusuttak (Svartbekkveien og Gammelseterbrekka), og det er ofte bosetting der (se Jerpstadsetrene). For den som kjenner Svartbekken og Druggu i dag, kan det være vanskelig å se for seg at de har fraktet med seg så store mengder grus.
Når breene kalver blir store isfjell liggende å flyte i sjøen. Noen setter seg fast bå bunnen og blir liggende i ro til de blir dekt av leir og grus. Så minker sjøen og disse isfjellene blir liggende på tørt land. Da smelter de og det dannes dødisgroper. Oppi Ospligravora ligger den største som Helge Løseth har sett. Den måler ca 80m X 140m. På Jerpstadsetrene ligger en som er mye mindre.
Så tok vi en tur opp i Rotåsen. På turen dit stoppet vi ved en myr med en spesiell utforming. Den har en gang vært et elveløp, men tørket inn før vannet gravde seg ned.
Siste stoppen i Rotåsen viste hvilke krefter som vannet kunne ha når det begynnte å grave seg ned. Så at vannet tok med seg leire og grus går det an å tro på.
Tilbake på Jerpstadsetrene foretok Helge Løseth en gjennomgang av det vi hadde lært og de som hadde spørsmål fikk svar på dem. Det var spørsmål og svar hele turen, og det er jo med og bryter opp litt. Men Helge Løseth var en engasjert og god forteller og det kommer mer stoff fra Resdalen i årets årbok fra Historielaget.