www.meldal.no

I foredraget hadde Løseth mer utfyllende informasjon rundt tema, men vi viderebringer her utdrag i stikkordsform nederst på siden. Løseth har også deltatt i den store dugnaden som har blitt gjort med å sette opp den nye "Våttåstuggu" som står ferdig i disse dager.  

Det ble en hyggelig formiddag på Losvåttån søndag, 12 mai som en flott og verdig avslutning på "Vikingveka" hvor Meldal Historielag hadde gjort en formidabel innsats med å formidle vår egen historie fra vikingtiden.

Det var leder i historielaget, Joar Lyngen som hadde tatt beslutningen om å lage et arrangement over flere dager om vikingtiden i Meldal. Resten av historielaget var ikke vanskelig å få med. Svært mange deltok i løpet av uka, og gjester fra Stiklestad Nasjonale senter, mente at det burde blitt laget et spel om Eirik Jarl og Torleiv Spake som var kjente vikinger fra Meldal. Joar Lyngen har selv tenkt på dette en god stund, og med den handlekraft han hittil har vist med dette og "Sigridfallet", etter kun ett år som leder, så blir det spennende å se om dette kan bli realitet en gang i fremtiden.

Mange møtte på Våttån for å høre om vardebrenning. Det ble etterpå fullt inne i den nye Våttåstuggu hvor man kunne grille mat.

"Våttå er et gammelt navn vi finner mange plasser i landet. 

Ved ufredstider var varsling nødvendig og det ble bygget store bål på godt synlige topper med god utsikt til neste våttåtopp. Når bålet brant, skulle leidangen (hæren) organiseres.

Dette var en eldgammel varslingsmetode som blant annet ble brukt i Hellas og Roma.

Navnet veta, våttå og varde kommer fra vedvarde, ildvarde. (Varda-vakt, eller varde-steinstabel). Våttå er typisk for Trøndelag.

I Skandinavia var dette benyttet i eldre jernalder. I Norge er spesielt to perioder kjent. Den første fra Håkon den godes tid fra 900-tallet og fram til 1300-tallet.

Den gang kom ufreden alltid sjøveien, så hovedkjeden lå langs kysten med avstikkere innover i landet "så langt som laksen gikk". Fra sør på vestlandet og til Hålogaland ble det hevdet at varselet brukte syv dager. Den andre aktive perioden var fra Christian Kvart fra 15-1600-tallet og fram til 1814.

Magnus Lagabøter reformerte de gamle bestemmelsene beskrevet i gulatingslova til landlova av 1274. Lovene beskrev i detalj måten vetene skulle betjenes, og blant annet straffen for å ikke tenne, og tenne i utrengsmål.

I 1788 er tre veter i Meldal nevnt som nylig oppbygget; Einarshammeren, eller Losvåttån, Kløvstein og Jerpstadskaldet.

Her forefinnes regning på materialer og arbeidslønn blant annet. Tre tylfter tømmer til bålet (det vil si 36 stokker) og 2 1/2 tylft små tømmer til stue. Stokkene i bålet ble stablet i pyramideform og var tre til tre og en halv meter høy, med en diameter på cirka fem meter. Inne i bålet var det rom for overnatting, og tørr tennved var gjort klar til bruk.

I Gardsengdalen, vest for våttån ligger de gamle tuftene etter garden til våttåvakta. I kirkebøkene er nevnt Rasmus Gardsengdal (død 1664), og Sjur (død 1754) som de siste. Da Armfeldt inntok Trøndelag i 1718 ble vardene tent, kanskje da av Sjur.

Siste vakta på Losvåttån var nok Anders Storstena som sto vakt her i jula 1809. Det var uro og krig mellom Sverige og Danmark/Norge i årene 1807-1814.

Ved tenning skulle budstikka da gå fra Snurruåsen med beskjed om å møte på kirkebakken for nærmere ordre.

Anders var forlovet med Ragnhild Berg, som i følge historien gikk beinvei over marka med mat til han julekvelden. Så brøt krigen ut, og Anders var en av dem som måtte dra og aldri kom tilbake.

Neste varde innover i landet har vi god utsikt til herfra; Kløvstein og derfra er neste Jerpstadvarden. Det er også nevnt en gammel våttå ved Holte ved Garberg.

Det menes å ha vært 750 - 800 varder i landet. 41 er registrert i Sør-Trøndelag og 45 i Nord-Trøndelag. 

Minnestein på våttån ble reist i 1945 og hytta i 1947." 

Tekst og foto: Hilde Stina Elshaug