Tjurrubrennar'n

-I kveldsuttu-ro når skuggain fell…
01.02.2020
Kategori: historie
…frå skomring og støtte dåggå
og ljøset blaffra frå'n åre-eld
frå furruved og tjurru-låggå.
Da føres tankain mot myr og mo,
mot måssåraidda og stena
der engong snårrågaidden sto
med tånnår ti rotsystema.
Ti ståvvår-rotom koinn inkvain sjå
når tjurru tu spikveda låggå
ei attåtnæring å låvvå tå
gjennom tide med ledige dåggå.
Oss sjer han Gammel-Hans der han bånnå
og braut og bala med ståvvåra
med æks og sag vart' om luggumt låmmå
og sett ti bråttå i lange rad.
Ei tjurrutjeld som tu myr'n vart hållå
vart fagleg forma foran poin
i langtidsplan om ei mil som kållå
frå'n tendingsdag uti håbålloin.
Men mangt laut ordnas på firriåt
i haust- og vinterdåggå
ti vær og før som da koinn måt
te å bårrå rot - hell dråggå.
Frå spett og spade og æks og våg
stod tægen i spenn så det språkkå
og rothoggar'n humra tefreds då han såg
at ei jordnær forankring laut tåppå.
Ei kvil i økten på'n luggum såttå -
en kaffesup frå en beksvart kjel -
ei kakurems og en sokkerbåttå
gjor underverker fer kropp og sjel.
Og kanskje koinn vel ei luggum bosso
i såttåkainta gje duggurskvil
med'n låg og dorma og tørka hasso -
og løkka lyst tu ei tjurrumil.
Sjå den - ei ombausam hårråpissi:
Kom hit så ska du få småkkå på
en skalk tå kakuin som ho that Kersti
tå fjorårskoinna ha båkkå tå.
Med fagleg felt vart så røten låmmå
te passleg båttå som bråttas tett
med håp at synnavind snart koinn kåmmå
og gjårrå 'om passende tær og lett.
Det låg ei spenning ti vårkveldsluften
når tyrihauen med tærvtekt hatt
skioll varleg tendas i tjurrumil-tuften
te låggålaus eld i ei vindstill natt.
Og nere tåkkåin låg tærvteppen klar
om inkvain sta'n det koinn fåttå ti,
og da va'n gammal-Hans otrule snar
te å finn ei myrtærvå påttå ti.
All arbeidsøktin som ned va lagt
laut vernas omhyggeleg no
i somnfri tima i heldøgnsvakt
i balanse med låggå og glo.
Det flaug en flir over ansikt-skrokkoin
da'n såg at anlegget va i stand
og tjurru sildra så fint åt bøttoin
da'n tok tu tappen, og såg det rainn.
Han vakta vel over mil og tjurru
og mått itt somn inni mjuke måssåm
så'n satt og smia på i emn te turru
og tok en båttå tu kakupåssåm.
I skogstill tima poind eventyrhatta
satt tjurrubrennar'n og såg sett verk
og haur frå kjerrom at rypa skratta
og svartkjel-kaffen va go og sterk.
Og kæla kållås ni terkjell-hæla
da sola sola opp over åsen glåmmå.
Det va nå uvisst med dåggåskjela,
men ny va da'n no så villa kommå.
No såg'n berja der gadden stod
og gjønnom røken det bråggå fer auom
det landskapsbilde som engong stod
i lengsel åt myrom og hauom
da'n borta Blåmyra haur det va
ei likar lønn fer en arbeidsnåvvå.
Jåv, Dakotabakkain va vel og bra,
men her va det'n Hans villa låvvå,
i pakt med naturen som rikele ga
ei molehet vinter og såmmår
med tabau åt den som koinn kjenn se glad
i skog og fjell, på berg og håmmår.
Med feskartrø og mark og fluggu
koinn talet på feskhånken månnå,
ei kvil i økten ti ei luggum kluggu
der fesken vart oppgjort og gånnå.
Frå gaiddkvestlåggåm han fekk på håttå
og tu svartkjeltuta rauk det og gåsså.
Så stekt'n fesken og gjor seg båttå
og strødd på salt tu en papperpåsså.
I vinterdåggåm han la te på skiom
der sjølkoka smorning tå tjurru
ga grep og gli når han strauk åt liom
mot ris og kjerr fer å sett opp snurru.
Nøtau og nøysam han tjent sett brød
og såg langsiktig i sett gebet
da'n radbent kasta ut furrufrø
te tjurrukjeldtufte i rett og geled.
Den livsvisdommen han Hans ha skåppå
den ga et grunnlag å låvvå på:
Ti naturlåvom kan ingen tåppå
og itjnå der kan det kråttå's på.
Med rypo ti snurru'm og fesk tu bekka
no leid det te kvelds vart'n vars.
Sjå sjåppå'n sammen og pakka åt sekka
og skråvvå i vei te dals.
En ny gevinst i frå markatura
og uta begrepsordet "lotto"
han fann tefredsheta frå natura
mot kveldsstill kvil ti ei omna
han ha tå se sko'n og hossoin
og væinmælsbroka og somna,
trøtt og tefreds ni bossoin.
Av Ola Uvøyen
Årbok 51, 2010, Meldal Historielag
Red: HSE